Posted on

Messe Noir II: Una Tantum Nocte

Trodde dere at det var over? Norse Publishing er såvidt begynt!

Årets begivenhet returnerer. Morsomt, mørkt og menneskelig. Det blir en feiring av Norse Publishing, signering, salg av bøker og mer. Ikke gå glipp av denne iterasjonen av Messe Noir. Bare én kveld: Una Tantum Nocte.

Oppfølgeren til Messe Noir: En Forfatters Manifest: Messe Noir II: Una Tantum Nocte kommer til Litteraturhuset den 6. April. Se showet som er ulikt, unikt og Una Tantum Nocte. (One night only). Denne gangen vil Presten fokusere mer på hva Norse Publishing gjør, vår fortid og fremtid. Det vil bli avduket flere nye prosjekter, og dere vil få møte flere av folkene bak prosjektene, kunsten, musikken, podcastene, ja det blir mye!

Posted on

Vakuum #3 Juleoffer

Hey, nå er det faen meg desember igjen!

Julen snirkler seg innpå oss som en sulten, kosefysen slange. Den biter oss med tenner laget av nestekjærlighet, den klemmer oss med inneklima og forgifter oss med julegiften. Det er jul igjen, i hele verden, (iallefall de som feirer jul) og vi gleder oss som små barn på julaften. (Var det et passende uttrykk? Det både virker slik og virker ikke slikt. Så “Schrødingersk”.)

Det er selvsagt jul i Norse Publishing også. Og istedenfor å prøve å selge dere noe, vil jeg komme med en oppfordring til alle sammen. En ekte oppfordring. Gi den beste gaven av alle.

Messe Noir Edition 3.jpg

I Messe Noir hadde jeg en plan som ikke funket på annet enn papiret. En plan om å sette fokus på virkelige problemer som ikke kan løses med penger. Jeg mediterte og debatterte på temaet. Jeg tok kontakt med de riktige folkene, men de hadde ikke kapasitet til å bidra og både tanken, drivkraften og fokuset falt litt. Jeg fant heller ingen naturlig plass i Messe Noir hvor det ikke ville tatt fokuset bort fra hva jeg prøvde å fortelle. Noe som jo faktisk er ganske dumt.

Så ser jeg, og følger med på kunstneren, den utrolige talentfulle illustratøren og min venninne Anette, som strever, jobber for og driver positiv propaganda for å få medisinen Spinraza til SMA-pasienter i Norge. En kamp som kjempes motstrøms, fordi helsevesen og politikk er en dårlig cocktail. Folk med penger er ikke villig til å bruke sine midler for å hjelpe. Det er både frustrerende, provoserende og trist på et plan det ikke er mulig å beskrive. Vi bor i verdens beste land, men allikevel ser og opplever jeg at helsevesen overalt rundt meg svikter. De svikter mine nærmeste, de svikter folk jeg ikke kjenner, og de svikter sine egne. Jeg kjenner folk i helsevesenet som ironisk nok blir syk av å jobbe der. Jeg kjenner folk som henvender seg til helsevesenet og ikke blir hørt, eller rett og slett oversett. Jeg er selv en ihuga innehaver av diverse medisiner til både fysiske og psykiske lidelser. Og på mange måter har jeg hatt utrolig flaks. Både med mine sykdommer, behandlingen og medisinene jeg har mottatt. Men det betyr ikke at kampen for et godt liv, ikke er min kamp. Jeg har et godt liv, så da har jeg også overskuddet til å ta kampen. Jeg tar meg lov til å trykke Anettes fantastiske illustrasjon. (Om dette ikke er greit, Anette, så bare si ifra.) 24775147_10159605020590065_5166436918875526854_n.jpg

Jeg holder for tiden på å skru sammen et helt nytt konsept sammen med et kjært familiemedlem. Dette konseptet vil få premiere i 2018 og vil ha fokus på psykiske lidelser. (Jeg ønsker ikke å gå mer i detaljer før alt er klart.) Jeg sitter og heier på Spinraza-medisinen også. Men er det ikke mer jeg kan gjøre? Jo! Jeg minnes en ideologisk tanke fra Messe Noir-turneen. Verdens beste julegave!

Norse Publishing og jeg, Lasse Amundsen, vil denne julen sette fokus på flere ting.  1) Få Spinraza til Norge. 2) Sett fokus på mentale lidelser og 3) Gi blod.

Helsevesenet og politikken er et maskineri av penger, pasienter og politikk. Den ene tingen alle tjener på, men ingen tjener på, er blod. Livets essens. Aqua Vitae! Blod kan IKKE kjøpes. Det er ALLTID mangel på blod og ALLE kan bidra. Fattig eller rik. Dette er ikke et Amnesty/Redd Barna/Røde Kors-opplegg hvor 70% av inntektene går til veldedighetsorganisasjonen. Hver dråpe av blodet du gir, går til de som trenger det. Og hey, det er julefarge nr 1!

Så i rød tråd med Norse Publishings grafiske profil inviterer vi til “Julablot.” Juleoffer. Ofre ditt blod, ikke for Satan denne gangen, men for verdens beste sak. Gi en gave du har råd til, og som vil redde minst ett liv. Den viktigste gaven av dem alle. Ikke kjøp Lucifers Manifest, jeg kan godt si at jeg donerer 20% av inntektene til en god sak. Men det ville aldri monnet og det ville være like kvalmende som argumentene mot Spinraza-medisinen i politikken. Det ville bli å kapitalisere på en god ting. Og det vil ikke Norse Publishing! Både CEO og kommunikasjonsansvarlig i Norse Publishing er bloddonorer.

Gi blod i år. Den viktigste, billigste og beste gaven du kan gi.

God Jul fra Norse Publishing

Posted on

Den Perfekte Familie

Jeg har en perfekt familie. Kanskje den mest perfekte i denne verden. Den beste familien i denne verden. Hva definerer egentlig en perfekt familie? Hvorfor er akkurat min familie, bedre enn alle andre familier der ute?

Hardt arbeid!

Gode mennesker.

Kvalitet over kvantitet.

Jeg ble kjent med min kone ved en ren tilfeldighet. Og vi så hverandre i to timer før vi gikk hvert til vårt. Jeg klarte å få nummeret hennes og jeg ringte henne tre dager og fem øl etterpå. Første daten inneholdt to kaffe hver og fem timer med snakk. Kvalitet-snakk. Ser dere formelen? Det er et nummerspill. På veldig forskjellige punkter i livet møttes vi, og lidenskapen og gnisten ble tent. Det var ikke før to år etterpå, at vi skulle finne sammen og forbli sammen. I et rasende tempo ble vi sammen, jeg fridde, vi flyttet sammen, giftet oss og ble gravide. Det gikk fort, men aldri et sekund tvilte jeg, ikke et sekund stilte jeg meg spørsmålet om dette var den riktige veien å gå. Selv ikke da jeg skalv som et aspeløv og min kone hadde fnisebyge foran dommeren på tinghuset som smidde våre lenker. Vi giftet oss ikke for gaver, oppmerksomhet eller stort, dyrt selskap. Vi giftet oss med og for hverandre. Stille, rolig og avslappende.

Sammen med min kone, kom det også en liten gutt inn i livet mitt. Liten den gang, men nå etter snart fire år, er han blitt en ung mann. En ung mann jeg er beæret over å få se vokse. Beæret over å få ta del i oppdragelsen og utformingen av hans reise. Og beæret over å få være en så stor del av hans reise. Lucas var min kone, Cecilie, sin sønn fra før hun møtte meg. I begynnelsen var jeg ste-pappa, bonus-pappa eller husfar. Nå er jeg pappaen hans. Han er ikke ste-sønnen min, han er sønnen min. Hver gang jeg tilbringer tiden med ham, merker jeg hvor smart han er, hvor reflektert og intelligent han er. Jeg ser meg selv i ham. Jeg kjenner meg igjen i hans problemer, situasjoner og utvikling. Hvordan er det mulig når vi ikke deler blod? Det kalles instinkter. En fars instinkter ovenfor sin sønn.

Så til slutt kom min datter til verden. Fars lille øyensten. Oppkalt etter det vakreste navnet jeg kom på. Og et kjærlighetsbarn i ordets rette forstand. Dette markerte også starten på den vanskeligste delen av min families reise. Vi var ikke forberedt på alle konsekvensene som skulle skje. Og la dere ikke lure. Dette er ikke konsekvenser som er “helt normalt” hos småbarnsfamilier med nytt barn. Uten å tråkke opp igjen denne tilbakelagte, nedtråkkede stien, det var sykdom, slitasje og store familiære problemer som truet vår lille flokk. Og da vi alle fire var tynnslitt, sliten og ønsket å gi opp, fant vi ut av en eneste ting: lidenskapen, gnisten, kjærligheten og omtanken hadde ikke fått en eneste skramme. Og det var disse steinene vi hadde bygget vårt hus på. Dette var vår grunnmur, og den var urokkelig.

I dag har vi ikke lenger et bygg av tre på toppen av en grunnmur. Vi bygde resten av huset i mur. Vi brukte det samme materialet som grunnmuren til resten av huset. Alle som kjenner meg godt, vet hva jeg snakker om. Men kanskje er det de som kjenner meg godt, som kjenner huset mitt i minst grad. For bak all fasaden, bak husets fire vegger, er familien min en glødende kjerne. Jeg er ekstremt glad for at vi innså hvor vi måtte rekonstruere. I dag har jeg en perfekt familie. Vi har en dynamikk som en sportsbil. Vi har en kjerne som en kampestein. Vi har et skjold som kevlar. Vi har et samhold bygget på verdens enkleste premiss: Den femte dimensjon er kjærlighet. Og ja, dette høres sikkert klissete ut. Men for deg som rynker på nesen, du vet ikke hva du snakker om. Familien min og meg, vet hva det vil si å leve i den femte dimensjon. Over tid, over rom, over avstand over punkt. Den femte dimensjon er den sterkeste, mest solide og mest urokkelige.

JEG har verdens beste familie. JEG har den perfekte familien. Og ingenting noen sier, mener eller tenker, kan overbevise meg om noe annet.