Posted on

Messe Noir II: Una Tantum Nocte

Trodde dere at det var over? Norse Publishing er såvidt begynt!

Årets begivenhet returnerer. Morsomt, mørkt og menneskelig. Det blir en feiring av Norse Publishing, signering, salg av bøker og mer. Ikke gå glipp av denne iterasjonen av Messe Noir. Bare én kveld: Una Tantum Nocte.

Oppfølgeren til Messe Noir: En Forfatters Manifest: Messe Noir II: Una Tantum Nocte kommer til Litteraturhuset den 6. April. Se showet som er ulikt, unikt og Una Tantum Nocte. (One night only). Denne gangen vil Presten fokusere mer på hva Norse Publishing gjør, vår fortid og fremtid. Det vil bli avduket flere nye prosjekter, og dere vil få møte flere av folkene bak prosjektene, kunsten, musikken, podcastene, ja det blir mye!

Posted on

Messe Noir II: Vakuum

Først og fremst vil jeg takke alle og enhver for at dere tok dere tid til å komme på Messe Noir. For min del ble det en stor fest og jeg, og mange andre, hadde det utrolig fett. Showet gikk som planlagt og selv om det var litt lydproblemer, så var stemningen absolutt til stede. Jeg har fått flere spørsmål om hva som skjer videre nå. Skal jeg lage et show til? Når kommer neste bok, etc. Og det skal jeg fortelle dere.

Black Blues E

  • Neste bok kommer mot slutten av 2019. Foreløpig arbeidstittel er “Monsteret Våkner.”
  • Messe Noir vil ta seg en liten pause fremover. Det tar på å ha et slikt show, både krefter, energi og tid går med. Men det vil komme en Messe Noir III før eller siden.
  • Podcasten “Kanapeer For Terapeuten” vil snart få sin etterlengtede premiere og en tredjedel av mitt fokus vil fremover være på å få denne opp å gå. Jeg gleder meg veldig til å pløye nye marker.
  • En annen tredjedel av min oppmerksomhet vil fremover fokuseres på Dystopia. Denne podcasten står meg veldig nært, men den har fått for lite oppmerksomhet oppi alt det andre. Dystopia gjør meg veldig stolt, og fremover skal det bli bedre og flere av dem.
  • Blacknoise vil bli prioritert fremover. Jeg må få en fot inn i musikkmiljøet. Addendum er kanskje ikke teknisk det mest feilfrie som er produsert, men sangene er sterke og holder absolutt mål i en evig ekspansiv verden av musikk. Sjekk ut Blacknoise med Addendum over alt hvor musikk selges og strømmes. Det vil komme slipp av LP’er til høsten. https://www.facebook.com/NorseBlacknoise/
  • BlackNoise2 (1)
  • Lucifers Manifest Messe Noir Edition vil komme for salg i våre nettbutikker innen kort tid. Det vil også “Norse Digital Edition.” Det er veldig mye bra som kommer for salg snart. Kjøp forøvrig “Black Blues” fra https://norse-publishing.com/product/black-blues/
  • Ellers annet enn det, vil jeg fortsette å legge ut små blogginnlegg og holde nettsiden og alle dere oppdatert.
  • Ha en fantastisk vår.

 

Posted on

Vakuum #3 Juleoffer

Hey, nå er det faen meg desember igjen!

Julen snirkler seg innpå oss som en sulten, kosefysen slange. Den biter oss med tenner laget av nestekjærlighet, den klemmer oss med inneklima og forgifter oss med julegiften. Det er jul igjen, i hele verden, (iallefall de som feirer jul) og vi gleder oss som små barn på julaften. (Var det et passende uttrykk? Det både virker slik og virker ikke slikt. Så “Schrødingersk”.)

Det er selvsagt jul i Norse Publishing også. Og istedenfor å prøve å selge dere noe, vil jeg komme med en oppfordring til alle sammen. En ekte oppfordring. Gi den beste gaven av alle.

Messe Noir Edition 3.jpg

I Messe Noir hadde jeg en plan som ikke funket på annet enn papiret. En plan om å sette fokus på virkelige problemer som ikke kan løses med penger. Jeg mediterte og debatterte på temaet. Jeg tok kontakt med de riktige folkene, men de hadde ikke kapasitet til å bidra og både tanken, drivkraften og fokuset falt litt. Jeg fant heller ingen naturlig plass i Messe Noir hvor det ikke ville tatt fokuset bort fra hva jeg prøvde å fortelle. Noe som jo faktisk er ganske dumt.

Så ser jeg, og følger med på kunstneren, den utrolige talentfulle illustratøren og min venninne Anette, som strever, jobber for og driver positiv propaganda for å få medisinen Spinraza til SMA-pasienter i Norge. En kamp som kjempes motstrøms, fordi helsevesen og politikk er en dårlig cocktail. Folk med penger er ikke villig til å bruke sine midler for å hjelpe. Det er både frustrerende, provoserende og trist på et plan det ikke er mulig å beskrive. Vi bor i verdens beste land, men allikevel ser og opplever jeg at helsevesen overalt rundt meg svikter. De svikter mine nærmeste, de svikter folk jeg ikke kjenner, og de svikter sine egne. Jeg kjenner folk i helsevesenet som ironisk nok blir syk av å jobbe der. Jeg kjenner folk som henvender seg til helsevesenet og ikke blir hørt, eller rett og slett oversett. Jeg er selv en ihuga innehaver av diverse medisiner til både fysiske og psykiske lidelser. Og på mange måter har jeg hatt utrolig flaks. Både med mine sykdommer, behandlingen og medisinene jeg har mottatt. Men det betyr ikke at kampen for et godt liv, ikke er min kamp. Jeg har et godt liv, så da har jeg også overskuddet til å ta kampen. Jeg tar meg lov til å trykke Anettes fantastiske illustrasjon. (Om dette ikke er greit, Anette, så bare si ifra.) 24775147_10159605020590065_5166436918875526854_n.jpg

Jeg holder for tiden på å skru sammen et helt nytt konsept sammen med et kjært familiemedlem. Dette konseptet vil få premiere i 2018 og vil ha fokus på psykiske lidelser. (Jeg ønsker ikke å gå mer i detaljer før alt er klart.) Jeg sitter og heier på Spinraza-medisinen også. Men er det ikke mer jeg kan gjøre? Jo! Jeg minnes en ideologisk tanke fra Messe Noir-turneen. Verdens beste julegave!

Norse Publishing og jeg, Lasse Amundsen, vil denne julen sette fokus på flere ting.  1) Få Spinraza til Norge. 2) Sett fokus på mentale lidelser og 3) Gi blod.

Helsevesenet og politikken er et maskineri av penger, pasienter og politikk. Den ene tingen alle tjener på, men ingen tjener på, er blod. Livets essens. Aqua Vitae! Blod kan IKKE kjøpes. Det er ALLTID mangel på blod og ALLE kan bidra. Fattig eller rik. Dette er ikke et Amnesty/Redd Barna/Røde Kors-opplegg hvor 70% av inntektene går til veldedighetsorganisasjonen. Hver dråpe av blodet du gir, går til de som trenger det. Og hey, det er julefarge nr 1!

Så i rød tråd med Norse Publishings grafiske profil inviterer vi til “Julablot.” Juleoffer. Ofre ditt blod, ikke for Satan denne gangen, men for verdens beste sak. Gi en gave du har råd til, og som vil redde minst ett liv. Den viktigste gaven av dem alle. Ikke kjøp Lucifers Manifest, jeg kan godt si at jeg donerer 20% av inntektene til en god sak. Men det ville aldri monnet og det ville være like kvalmende som argumentene mot Spinraza-medisinen i politikken. Det ville bli å kapitalisere på en god ting. Og det vil ikke Norse Publishing! Både CEO og kommunikasjonsansvarlig i Norse Publishing er bloddonorer.

Gi blod i år. Den viktigste, billigste og beste gaven du kan gi.

God Jul fra Norse Publishing

Posted on

Den Perfekte Familie

Jeg har en perfekt familie. Kanskje den mest perfekte i denne verden. Den beste familien i denne verden. Hva definerer egentlig en perfekt familie? Hvorfor er akkurat min familie, bedre enn alle andre familier der ute?

Hardt arbeid!

Gode mennesker.

Kvalitet over kvantitet.

Jeg ble kjent med min kone ved en ren tilfeldighet. Og vi så hverandre i to timer før vi gikk hvert til vårt. Jeg klarte å få nummeret hennes og jeg ringte henne tre dager og fem øl etterpå. Første daten inneholdt to kaffe hver og fem timer med snakk. Kvalitet-snakk. Ser dere formelen? Det er et nummerspill. På veldig forskjellige punkter i livet møttes vi, og lidenskapen og gnisten ble tent. Det var ikke før to år etterpå, at vi skulle finne sammen og forbli sammen. I et rasende tempo ble vi sammen, jeg fridde, vi flyttet sammen, giftet oss og ble gravide. Det gikk fort, men aldri et sekund tvilte jeg, ikke et sekund stilte jeg meg spørsmålet om dette var den riktige veien å gå. Selv ikke da jeg skalv som et aspeløv og min kone hadde fnisebyge foran dommeren på tinghuset som smidde våre lenker. Vi giftet oss ikke for gaver, oppmerksomhet eller stort, dyrt selskap. Vi giftet oss med og for hverandre. Stille, rolig og avslappende.

Sammen med min kone, kom det også en liten gutt inn i livet mitt. Liten den gang, men nå etter snart fire år, er han blitt en ung mann. En ung mann jeg er beæret over å få se vokse. Beæret over å få ta del i oppdragelsen og utformingen av hans reise. Og beæret over å få være en så stor del av hans reise. Lucas var min kone, Cecilie, sin sønn fra før hun møtte meg. I begynnelsen var jeg ste-pappa, bonus-pappa eller husfar. Nå er jeg pappaen hans. Han er ikke ste-sønnen min, han er sønnen min. Hver gang jeg tilbringer tiden med ham, merker jeg hvor smart han er, hvor reflektert og intelligent han er. Jeg ser meg selv i ham. Jeg kjenner meg igjen i hans problemer, situasjoner og utvikling. Hvordan er det mulig når vi ikke deler blod? Det kalles instinkter. En fars instinkter ovenfor sin sønn.

Så til slutt kom min datter til verden. Fars lille øyensten. Oppkalt etter det vakreste navnet jeg kom på. Og et kjærlighetsbarn i ordets rette forstand. Dette markerte også starten på den vanskeligste delen av min families reise. Vi var ikke forberedt på alle konsekvensene som skulle skje. Og la dere ikke lure. Dette er ikke konsekvenser som er “helt normalt” hos småbarnsfamilier med nytt barn. Uten å tråkke opp igjen denne tilbakelagte, nedtråkkede stien, det var sykdom, slitasje og store familiære problemer som truet vår lille flokk. Og da vi alle fire var tynnslitt, sliten og ønsket å gi opp, fant vi ut av en eneste ting: lidenskapen, gnisten, kjærligheten og omtanken hadde ikke fått en eneste skramme. Og det var disse steinene vi hadde bygget vårt hus på. Dette var vår grunnmur, og den var urokkelig.

I dag har vi ikke lenger et bygg av tre på toppen av en grunnmur. Vi bygde resten av huset i mur. Vi brukte det samme materialet som grunnmuren til resten av huset. Alle som kjenner meg godt, vet hva jeg snakker om. Men kanskje er det de som kjenner meg godt, som kjenner huset mitt i minst grad. For bak all fasaden, bak husets fire vegger, er familien min en glødende kjerne. Jeg er ekstremt glad for at vi innså hvor vi måtte rekonstruere. I dag har jeg en perfekt familie. Vi har en dynamikk som en sportsbil. Vi har en kjerne som en kampestein. Vi har et skjold som kevlar. Vi har et samhold bygget på verdens enkleste premiss: Den femte dimensjon er kjærlighet. Og ja, dette høres sikkert klissete ut. Men for deg som rynker på nesen, du vet ikke hva du snakker om. Familien min og meg, vet hva det vil si å leve i den femte dimensjon. Over tid, over rom, over avstand over punkt. Den femte dimensjon er den sterkeste, mest solide og mest urokkelige.

JEG har verdens beste familie. JEG har den perfekte familien. Og ingenting noen sier, mener eller tenker, kan overbevise meg om noe annet.

Posted on

Vakuum #2

Jeg ser mot horisonten. Vakuumet jeg føler på er virkelig. men det skal fylles med noe.

Hvorfor? Jeg hater å ikke bli ferdig med ting. Men jeg hater enda mer å bli ferdig med ting. Jeg har akkurat fullført skrivingen og redigeringen av Lucifers Manifest Messe Noir Limited Edition. Det er, i bunn og grunn, en Lucifers Manifest jeg er enda mer fornøyd med. Jeg har allerede skaffet ISBN-nummer og lanseringen er satt til 1 mars. Så da er det bare å vente, tenker jeg. Må jo også få den i trykk og slikt, men ja, jeg må vente.

Jeg holder også på å skrive på en annen bok. Dette blir en kort novelle i E-bok-format og jeg er allerede veldig stolt av den. Det blir en litt annerledes fortelling, men satt i samme univers. Fortellingen er også en av to fortellinger som vil lede inn i neste bok i serien. (Jeg har enda ikke navn på den. Men den vil få en lansering senest i 2019.)

Så er det selvsagt lanseringen jeg skal ha på Litteraturhuset. Det er jo også noe jeg må begynne å skrive på. Jeg ønsker å gjøre lanseringen til en type Messe Noir igjen. Det var et format som fungerte veldig fint for meg. Jeg hadde inntrykk av at publikum også synes dette var trivelig. Så der er nok et prosjekt å skrive til.

Ja selvsagt, jeg må jo skrive for Dystopia også. Denne rare lille podcasten som jeg merker krever mer og mer av oss. Jeg innser at tre og en halv times lange podcaster er i drøyeste laget, men slik jeg føler det, er det et bedre alternativ enn en halvtime i måneden. Med tiden, når Norse Publishing faktisk begynner å tjene penger, vil vi kunne ha oftere og kortere sendinger, og med en høyere kvalitet. Det samme gjelder annen produksjon.

Jeg ligger absolutt ikke på latsiden hva gjelder planer for Norse. Dette begynner å bli virkelig morsomt, og jeg har fått tildelt 100 ISBN-numre av Nasjonalbiblioteket. Altså jeg har fått grønt signal på 100 bøker og skrifter. Det skal jeg selvsagt få brukt opp. Norse Publishing beveger seg sakte over i en annen fil etterhvert. Vi er et forlag som vil satse der andre forlag vil nøle. Og fremtidige satsinger vil komme i form av fokus på samfunn, psykologi, religion og ikke minst kunst. Kunst som griper. Ikke to blå streker og en dott. Kunst med sjel og en mening. Norse Publishing ser mot horisonten.  Vakuumet vi alle føler på er virkelig. Men det skal fylles med noe. Noe virkelig ekte.

Posted on

Northern Nights

Up north, where the moon is Odin’s Eye.

Where the stars align, behind

The emerald, crimson sky.

 

Like vertical velvet carpets, dancing in the night.

The Northern Light, so bright

The most beautiful palette, against the earthly white.

 

In this world, where weather is a weapon.

Where the edge of a knife, defines life

There is something that should not happen.

 

A lonely butterfly, with its wings covered in ice

Wings once soft as cotton, coldly forgotten.

Permafrost killed its cries.

 

A dazed guest in this land so feared and hallowed.

A land that alter water, weaponize snow and ice.

The butterfly did not know, until the land swallowed.

 

If you would ask it: Why did you come here?

The butterfly would stare, with care

And answer you right there.

 

“Under the sea, is no place for me.

But I have these beautiful things, called wings.

They take me anywhere I see.

 

I belong in the air, whether hot or cold.

I chased the beautiful light, in the night.

It had the colors of my wings I was told.”

 

And you may think this is an allegory

For war, a child refugee.

And it might be.

 

All I did was tell the tale

Of the butterfly who chased the beautiful colored trail.

And found the unforgiving, treacherous veil.

Now veiled and forgotten in the snow so pale.

 

Bilderesultat for broken butterfly

Posted on

Vold og Whisky: Vakuum

Det er i de stille stunder, når stormen har lagt seg og desibelen er kun et luftig øresus, at man stopper opp og innser hvor fantastisk meningsløst alt er. Jeg sitter nå, tvunget til å tilbringe tid i mitt eget selskap og da skjønner jeg hvor dårlig selskap jeg faktisk er, fordi telefonen min fant ut at den heller ville ta selvmord enn å tilbringe ett sekund til i mine svette hender. Brannalarmen og datteren min er begge oppmerksomhetssyke og konkurrerer om hvem som kan skrike høyest. (Foreløpig leder begge to.) Treningsstudioet som har fått bosted nøyaktig ti meter unna, legger nabolaget i et salig treningspress, noe som igjen fører til at samtlige naboer tisker til hverandre: “det var jo ingen der da jeg trente tre ganger tidligere i dag.” Med andre ord har NR1 Fitness her i borettslaget størst tetthet i hele Norge med støttemedlemmer og cellulitter på samme sted. Jeg tenker: “Er det SÅ vanskelig å ta seg litt sammen?” Samtidig som jeg må dytte laptopen litt lenger ned på lårene fordi magen legger seg oppå touchpaden. Burde jeg kanskje ha spist meg et eple? Altså når Twixen min smaker oppkast og oppkastet smaker Twix, da er det på tide med en liten endring. Kanskje spise havregrøt til kvelds, istedenfor fondue på sengen?

Slik er livet. Ikke sant? Man evner å se ting utnyttet til sitt beste potensiale, men evnen til å utnytte det beste potensialet, er like langt unna som dørstokken. Jeg har nå vært et døgn uten telefon. Jeg trodde kanskje det skulle føles bedre enn det gjør, men hittil har det kun vært ulemper: jeg har ikke kunnet gjøre en oppegående jobb, jeg kan ikke overføre penger til kortet til enda en Twix, og Head&Shoulders har ikke på langt nær en interessant nok innholdsfortegnelse til å holde meg underholdt de kvarterene jeg bruker på toalettet i løpet av en dag. Men i morgen…. Ja! I morgen! Da blir ting annerledes. Like annerledes som i går. Og like lik. Jeg tror kanskje det er en sammenheng der. Hvis morgen dagen er lik, så er den død.

Jeg, som oss alle, har alltid lyst til å bli bedre enn det vi er. Men hvorfor? Hvorfor skal jeg bli bedre? “Fordi du suger!” Jo, ja,, ser den. Men hva er poenget med å ikke suge? Er ikke det bare en kollektiv forståelse av livets gang? Jeg innser det, at jeg suger. Noen ganger suger jeg så hardt at jeg setter en nyrestein fast i spiserøret. Men vet du hva som gjør at jeg ikke suger like hardt som andre? Jo at de suger hardere! Nylig hadde naboene fest i blokken og fant det for godt å spraylakkere hele oppgangen med pisslunkent billigøl og spytt med snus og pizzafragmenter. For så å rette fokuset mot mitt barn’s barnevogn og sparke, ramponere, trakke på og dusje nevnte vogn i nevnte mikstur. Joda, barnevognen er laget for å tåle en støyt, da det tross alt er en barnevogn. Men ingen barnevogner på denne jord er designet for å takle tre 30-årige primater full av alkohol og steroider som kun finner én mening med livet der og da: “hæhæ, sjekk barrnevågnn då! Ska vi trakke på an og hælle øll på an ellar? Ka siar du Steinar?” “Ja knus trynet på den barnevognn, så gjør vi det igjen på byn ettarpå med en ellar ann jæla dust!”

Disse folkene suger mer enn meg. Jeg kan ikke bruke barnevognen lenger, og om jeg hadde gjort det, altså slept en knekt barnevogn, dunstende av malt, gjær og anabolisk svette opp i barnehagen, for så å påstå at min datter skal sove to timer hver dag i den, så får jeg Barnevernet på nakken, og jeg har kink i nakken fra før av.  Det er godt å vite at noen suger hardere enn meg. Så jeg vil benytte anledningen til å si: tusen takk!

Takk til krig, sult, tørke og naturkatastrofer. Dere gjør min konstraststerke tilværelse så fantastisk. Jeg lever fredelig, altfor mett på Twix og fondue i et gråmelert og klimafattig land. Joda vi skrytet på oss at vi er et furet og værbitt folkeslag. Men å påstå at Jan Thomas, Knut Arild Hareide eller Thomas Gjertsen er særlig furet eller værbitt, vil være like usannsynlig som å påstå at Siv Jensen IKKE er furet og værbitt. (Det stormer på toppen Pocahontas.)

Takk til PT-kollektivet, OTTAR, PETA og Bruce/Caithlin Jenner for at dere alle setter fingeren på den globale nerven. Ingen av disse tilskuddene bidrar til en bedre klode, annet enn at dere konstant er ute å bekrefter folks verste frykter: Vi suger! Har jeg dårlig samvittighet for at jeg spiser Twix, kaster papiret ut av den dieselslukende og CO2-pumpende bilen i fart mens jeg roper: “Jævla homsepung!” til en tiåring som sykler ut i veibanen? Nope. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg suger. Og det gjør du også. Om du leser dette, så er det fordi du har brukt penger på et produkt som ødelegger klimaet. I det minste.

Takk til alle som evner å se potensialet, men som aldri utnytter det. Som USAs evige korstog for fred ved hjelp av bomber, eller Norges konstante selvgodhet rundt Nobelprisen og at vi samtidig lar Sylvia Listhaug få bestemme mer enn fargen på sin egen leppestift, eller Statoil-sjefen som vil pumpe opp mer olje for å redde klimaet.

Takk til veldig overvektige mennesker som spiser en spedgris til middag og et kandisert lammelår til dessert. Dere er et syn for såre øyne og dere burde så absolutt betale for tre seter på flyet. Fett er ikke og har ikke vært sexy siden befolkningen levde av å slikke kalk av marmor. Og ikke er det bra for vår evolusjon heller. Dere får meg til å se bra ut til sammenligning, så takk for det.

Og takk til de som ser bedre ut enn meg, dere får meg til å virke smart.

Sist men ikke minst takk til stupfulle, åndssvake gorillaer med peanøtthjerner som ramponerer barnevogner. Enn hvor narsissistisk, egoistisk, dømmende og drittsekk jeg er, dere setter meg i et ufortjent godt lys. Vi suger alle sammen. Det er bare godt å kjenne på følelsen av at noen suger hardere. Jeg er ikke en terrorist, geriljaleder, Donald Trump eller rasist. Jeg spiser fondue på sengen og roper trangsynte meninger når ingen hører på. Og det er i det store og hele, helt greit.  Velkommen til Vold og Whisky: Vakuum. Det er langt på tide at verden blir satt på plass. Og som leder av Dystopia og Norse Publishing, hvorfor ikke?

Posted on

Velkommen til nye DeMoon

Etter at støvet fra Messe Noir har lagt seg, er det nå på tide å se fremover. Mye spennende ligger klar på vent og i kulissene jobbes det som aldri før. Messe Noir ble en så stor suksess hos publikum, at jeg har tatt en avgjørelse om å fortsette med Messe Noir i fremtiden. Den gang da det skjer, vil det bli billettpriser, mindre fokus på bok og et enda mer selvstendig show.

21469737_10211905375643172_1169912029_n
Moir on Messe Noir

Lucifers Manifest vil fortsette å få litt fokus fremover men her vil jeg holde kortene relativt tett til brystet inntil videre. Jeg kan si så mye at jeg vil gjøre ting enda mer selvstendig i fremtiden, og til å begynne med vil jeg meddele at jeg nå tilbyr “Lucifers Manifest” (1. opplag) signert, via Vipps til 200,- Ingen fraktkostnader, den biten tar jeg meg av selv. For å kjøpe boken, kan du nå bare vippse 200,- og navn og adresse, så vil du få boken til sendt med A-post innen 3-5 dager. 🙂

En ting som dessverre har fått blø en god del mens Messe Noir har holdt på, er selvsagt alles favoritt-podcast: Dystopia. Men ikke nå lenger! Dystopia vil få mye fokus fremover og det er flere veldig spennende episoder planlagt godt fram i tid. Vi vil også vurdere å spille inn tidligere episoder og elevere dem til dagens kvalitet. Verden er fortsatt syk, og vi dykker dicken enda dypere… Dystopia

Videre vil dere sikkert også legge merke til to ting: Websiden er fyldigere og den har også endret navn? What? Yessir! DeMoon Forlag har vært startskuddet for Lucifers Manifest, men etterhvert som DeMoon Forlag har utviklet seg og ser mot fremtiden, vil den skifte både look og navn. Akkurat nå er DeMoon et enkeltpersonforetak, med tiden vil den bli et AS og bli en selvstendig utgiver av litteratur, musikk, kunst og underholdning. Jeg føler da at et navn på selskapet med en litt mer omfavnende appell er riktig avgjørelse. Velkommen til “Norse Publishing.” Kaos av Orden.

Uten navn-1.jpg

Enda mer spennende ting er i gjære, så bli med på reisen mot et sannere, mørkere univers. Del ordet, vis folk og prek og lik og snakk om Norse Publishing. Det er kun ved hjelp av dere at dette kan vokse seg større. La oss sammen skape Kaos av Orden.

Vær hilset
Ypperstepresten
Posted on

Black Blues: Godhjertet Dame Blues

‘This is “The Bones of J.R Jones.”
Audrey nikket taktfast og myste mot Ometh. Han smilte mot henne. ‘I like it. Reminds me of home.’
‘And where is your home, Ometh?’
Han satt kaffen til munnen og tok en stor slurk før han svarte henne. ‘I’d rather not say. You wouldn’t believe me anyways.’
Audrey åpnet øynene og brøt samtidig sin animerte symmetri med musikken.
‘Why would you not? I believe I have showed you hospitality. You are sitting in my dead housbond’s chair, drinking my home-made honey, and then you tell me that you would not speak of your home? Ometh, I thought by now, that I’d learned you some manners.’ Hun smilte mens hun snakket.
‘Well Audrey, I am a very mysterious man. As you can see, I dress in a hood. I have an elusive name and I’m travelling by myself in a land that thrives in the love and worship of a God that long ago forgot about this part of the world. I wish not to be recognized, I wish not to talk about myself, mostly because I am trying to exist in this world as something forgotten.’
‘Ometh, you eyes, they hide so much more than I have ever seen in a man’s eyes. What happened to you?’
‘I died.’
‘You died? That does not make any sense. Are you saying, you’re an angel?’
‘Oh quite the opposite I’m afraid. The things I have on my back, are but remnants of a time when I might have been called an angel. I’m old, Audrey. Older than this here town. The last time I visited Greenwood, it was but a collection of houses. I was at a point in time, an angel. Today? I am an old, dusty, hatefilled man, clawed from this world by death himself.’
Audrey virket interessert, men Ometh kunne også skimte et glimmer av frykt i henne. Hun ville høre mer, men var redd for hva hun ville finne ut. Hun ville kjenne ham, men var for gammel til å la seg besette. De satt i stillhet en stund. Audrey reiste seg fra stolen. ‘I’ll make us a lemon-pie. How would you like that, Ometh?’
Han strakte seg fra stolen og la en hånd på hennes. ‘Ms Audrey, that sounds absolutely delicious. I am sorry if I have frightened you.’
Hun smilte vennlig og la en hånd over hans. ‘You silly old man. I am not afraid of you. But I am afraid of why I am feeling so worried for you. Why you stir up emotions long lost. I am still worried for my son on a daily basis, but as a mother. I am worried for you in another way. Yesterday I found you on a bus-stop, sleeping. I was not worried then. But mere hours later, I am now worried for your health. And somewhere deep down, I am worried for the choices you will make. For yourself and others. You don’t seem like a destructive man, but I get a feeling you are on a very destructive path. And I would tell you to stop. Tell you to stay and eat the cajun-chicken I planned on making for dinner. Tell you to settle down. I could help you. I have enough money after my housbond’s death, it’ll last a lifetime and more for me. But even though I say all these things, even if I beg on my knees, I can see it in your eyes that you will continue this. I don’t know what you do, and I recon I won’t find out either. But you should stay, is all I got to say.’
Ometh visste ikke hva han skulle svare. Han kjente hånden hennes slippe hans. Han kikket etter henne idet hun beveget seg mot kjøkkenet. Han satt aleine igjen i Audreys stue. Aleine i denne verden. Aleine mot alt som truet denne damen. Han ville ikke dra fra henne. Men om han ikke dro, ville hun, og alle andre, ikke lenger kunne nyte sitron-paien sin i fred. Og Ometh var veldig glad i sitron-pai.

*

Greenwoods gater var rolige. Mursteinsbygninger blandet seg med gammelt treverk og varm asfalt. Ometh likte seg på slike steder. Hvor lukter og lyder var med på å skape inntrykket. Slakter, smed, skomaker, bakeri. Gatemusikanter akkompagnerte de få bilene som kjørte forbi. Predikanter holdt små seremonier og taler. Oftest med trykk på Djevelen og hans virke. Hjemløse preget gatene med skilt, kopper, hatter og visdomsord. ‘The Devil would not stand rigid, was it not for me, the Devils Backbone.’ Ometh ga den syndige kvinnen ti dollar i pappkruset sitt og velsignet henne. En hul ære. Tomme ord for å fylle en skadet sjel. Djevelens Ryggrad, et begrep som har fått mange betydninger gjennom tiden og rommet. For Ometh var det en mer bokstavelig betydning, enn det var et symbol.

Mount Zion Taverna luktet bourbon og sigar. Og tørket kjøtt. Stedet var bortimot folketomt nå. Han bestilte seg en bourbon i dag også. Med hint av røkelse og svisker. Ryggen verket litt mindre nå. En natt i gjestesengen til Audrey hadde gjort underverker for ryggraden hans. Audrey… Da han forlot henne hadde hun klemt ham. Ikke en vanlig farvel, ikke en varm klem fra en god venn til en annen, men en klem fra en dreven mor. Ometh hadde levd hundre liv lengre enn henne, han følte seg allikevel underdanig, som en sønn, i forhold til henne. Tårene hun hadde felt hadde klistret seg til kinnet hans. Han ville ikke tørke dem bort, de var det eneste av henne han kunne ta med seg. Han måtte reise lett, så minner, følelser, kontakt, måtte han la ligge. Tårene hadde tørket inn i huden hans, mer enn det hadde han ikke energi til.

Bartenderen hadde hatt et øye med Ometh en god time nå. Han virket brydd og nysgjerrig. Som om han halvveis forventet ham, og halvveis ville angi ham. Til hvem, ante ikke Ometh. Det Ometh ikke visste om bartenderen, som het Ollie, var at i kjelleren til Ollie, lå det en ung pike. Hun var kneblet, bastet og bundet så hardt at ankler og håndledd hadde blødd utover repet. Jenta hadde vært savnet i tre uker og hadde ansiktet sitt på baksiden av en melkekartong. Men Ometh visste ikke dette, så han kunne ikke gripe inn og redde jenta. Og om han visste det, er det ikke sikkert at han hadde grepet inn. Men før Ometh dro fra Mount Zion Taverna den kvelden, skulle han allikevel ha noe å si på skjebnen til jenta han ikke visste om. Fordi akkurat idet Ometh skulle reise seg for å bestille enda en bourbon, kom en ruvende høy mann med sixpence på sitt svarte, krøllete hår. Han satt seg ned på andre siden av båsen Ometh satt i. Med en morsk mine og en utstrakt, massiv hånd, sa han: ‘Hi! I’m Inky Jack. What do you want, demon?’

Posted on

Black Blues: Når Du Har En God Venn

Tre uker seinere sto Ometh utenfor en taverna. Det slitte skiltet oppga Mount Zion Taverne som tavernas navn. Ometh sto i hovedgata i Greenwood, Mississippi. De siste tre ukene hadde han brukt på å haike, vandre og lete. Å bevege seg var slitsomt i seg selv med disse avstandene, men å bevege seg under radaren til DARPA og NSA var en helt annen form for utfordring.

Tavernaen var slitt og godt brukt. Oppusset på sent 80-tallet og siden glemt. Vinduene var vanskelig å kikke gjennom grunnet laget med støv. Et teppe av døde hudceller, mikroskopiske sandkorn og tørr svette. Ometh gikk inn, bestilte seg en et glass med bourbon, hva enn huset hadde å by på, og satt seg ned i lokalets mørkeste krok. Klientellet på Mount Zion var like forskjellig som USAs øvre befolkning. Ikke bare en smeltedigel av folkeslag, men også av stereotypier og typer. Det var de afroamerikanske ungdommene med klær så store som tipier, det var white-trash familien med overvektige og underintelligente medlemmer som snakket kav sørstat med en snert av stril, det var forretningstypen med en stram, sikkert skreddersydd dress som ble skreddersydd den gang han tok kokain og røykte Marlboro, men som ikke passer i dag da han er nøktern og spiser Snickers. Det var også fotformskoene, som satt med en genser knytt løst rundt halsen og genservesten hvilende over den søte lille ølvommen. En ung, meget tungt sminket tenåringsjente satt noen bord bortenfor der igjen. Hun tygget nervøst på rosa tyggegummi og fomlet med en veske som knapt hadde plass til en lommebok og en blyant. Ventet nok på en date, tenkte Ometh.

Han scannet lokalet etter Elegba, som han visste hvordan så ut. Inky Jack hadde han aldri sett med egne øyne og visste lite om utseende på annet enn at han var afroamerikansk.

Timene kom og gikk. Tavernaens klientell ble sakte men sikkert byttet ut med andre typer og folk. Ometh var ikke utålmodig. Han hadde ventet årevis på ting før. Flere tusen år til sammen. Livet hans hadde alltid bestått av venting. Ettersom timene gikk og forsvant, tømtes lokalet gradvis, og til slutt satt han aleine igjen og nippet til lunken bourbon. Det femte glasset hadde begynt å virke. Bardisken svømte i øynene hans. Han avgjorde at i dag var ikke dagen for å treffe Inky Jack eller Elegba. I dag var dagen for indre refleksjon og meditasjon. Men først, måtte han finne et sted å hvile.

Et busstopp vel en kilometer unna, litt bortgjemt i noen busker ble nattens seng. Ometh krøllet den gamle kroppen sin sammen på den harde benken og døste av gårde inn i sin egen fantasi. Skorpene på sårene som draperte ryggen hans skrapte og knuste mellom benken og kroppen hans. De var ikke lenger vonde, bare irriterende og kløende. Natteluften fikk blodet til å strømme bedageligere gjennom årene, og snart var en stjernespekket himmel byttet ut med innsiden av øyelokkene.

‘Are you alive Mr?’

Ometh våknet til synet av et rynkete men vennlig ansikt.

‘Eh, yeah… yeah I’m alive. I was just napping.’

‘On this here cold bench, Mr.? You got nowhere to stay?

‘I’m, I’m staying here. On this bench. I’m not a hobo or anything, just wanted a nap and this bench was the closest.

‘Oh, well then pardon my intrusion Mr. I was just a lil’ worried, you did not look like a hobo, and so I thought you were maybe ill or hurt. I will shut my mouth now, you go back to sleep Mr.’

Den rynkete vennlige damen snudde kroppen sin mot bilveien og speidet etter bussen. Ometh følte seg litt råtten, og den passiv aggressive framtoningen hans hadde han ikke egentlig hørt fra seg selv på årevis. Han var nå en gammel mann. En død mann. Tynget av tidens dimensjon, av ansvarets byrde. De få gangene han ser seg i speilet nå, ser han et skall av en mann. Forvitret og sliten. Den gamle damen med de vennlige øynene, hun vekket selvforakten hans. Dessverre for henne, var hun også offer for tiden, sikkert for ansvar også. Men inni der, inni det gamle, slitne hodet hennes, fantes en ung pike. En ung pike som kunne resonere med Ometh’s indre, unge mann. Den virile, sterke og naive unge mannen som en gang var en stjerne, men som nå var et spøkelse.

’Hey lady, I’m sorry if I sound crude. I didn’t mean to be like that. It’s just that, my back hurts and I’m really cold.’

’Don’t think about it hun. Say, do you need a place to stay?’

’No thanks,’ svarte Ometh, ’I need to find someone. I need to get going.’

’Suit yourself Mr.’ Det vennlige ansiktet snudde seg mot veien igjen. Ometh tenkte seg om.

’Mmm miss? Where are you going?’

’Oh I’m going to the cemetery. It’s my late husband’s birthday, and I am going to visit his stone. Probably talk to him, like he is still here, listening to my yammering. He always told me, with a sweet mirk on his face, that I talked to much. Maybe he’s right. But now that he… he’s gone. I find myself talking to the old clock in our kitchen. So once in a while, I try to visit his stone, just to give purpose to my monologues.’

Hun smilte. Et fjernt men samtidig varmt smil. Ometh så på henne, studerte henne. Hun var fortsatt ung og påtatt naiv i sjelen. En naivitet som hun kledde på seg, en maske for å leve i hennes eget minne.

’Well,’ begynte han, ’would it be very rude of me to ask you for a cup of hot coffee? I could really need some pick-me-up.’

’Not at all Mr. But I need your name. You know how these baristas work? They need a name to call, and I need your name for the coffee.’

’You can call me Ometh.’

’Ometh? Is that foreign?’

’Yes, it certainly is. Latin! I do not know from whence it came, but it is my name.’

’Well Mr Ometh, you sound like a poet. My name is Audrey Plumfield. You may call me Audrey.’

’It’s a beautiful name, Audrey. Now let us go visit your husband, I’d like to meet the man that held you till he couldn’t anymore.’

Ometh og Audrey satt seg på bussen da den kom. De sa ikke så mye til hverandre. Ometh studerte landskapet og arkitekturen idet den for forbi. Greenwood var en fredelig by. Rural, primitiv og musikalsk. Innimellom hørte han svake toner fra en saksofon eller vibrasjonene fra en cello. Blasse stråler av neonrødt og blått spredte seg rundt i bussen idet strålene traff ruten. Solen tok sin avskjed fullstendig og mørket slukte Greenwood på en grådig men samtidig moderlig måte.

Graven til Audreys mann var anonym og grå. Noen årsgamle roser lå henslengt og glemt rundt om på den uforstyrrede jorden. Audrey snakket til steinen, strøk på den og lo av seg selv. En høflig påtatt latter. Hun snakket om sønnen deres, Joseph, som var vokst og blitt en respektabel mann nå. Med stilling i det lokalet brannvesenet, en ung flott hustru og et barn, Audreys barnebarn, på vei. Steinen sto urokkelig og hørte på. Innimellom hvisket vinden.

Etter møtet med gravsteinen tok de bussen tilbake til Audrey’s hjem. Et lite, velholdt hus i en anonym gate. Ometh ble servert te med honning fra Audrey’s egne kuber i bakhagen, og kjøttbrød. Etter måltidet fikk han et teppe, nylig kjøpt, med amerikanske farger, og en sofapute, og ble vist bort til sofaen hennes.

‘Is it alright if I stay up a bit longer? I need to meditate on some things. Also, do you have a pen and maybe a notebook or something? I’ll pay you for it. I just need to make some list and get my thoughts down on paper.’

‘Yes I think I have an old notebook somewhere. Let me check my cupboard. You don’t have to pay me, dear. I am shaking too badly these days to be able to write even my name down. Just you keep it. In remembrance of me.’

Ometh smilte til henne. ‘Course I’ll never forget you.’

Audrey smilte tilbake og spaserte bort til en gammel vinyl-spiller. Ometh så henne dra ut en stor vinylplate og legge den i, før hun snudde seg i en sjarmerende rusten bevegelse og lukke øynene i et varmt smil.

‘Just listen.’

Myke saksofon-toner og skarp gitar, akkompagnert av dyp kontrabass og primitive trommer, strømmet ut i rommet i en makelig, sonisk regnbue. Audrey sank ned i lenestolen sin og møtte blikket til Ometh.

‘Tis the sound of the soul.’

Posted on

If God Was Real…

Welcome to the reality

Our mentality is our fatality

And dont call me a fucking nihilist

I’m a realist. Does God really exist?

 

Look outside yourself, look at the bloody sheets.

Its all filth. In our souls and in our streets.

 

And you can see the desperation in their eyes.

7 billion maggots wriggling in their lies.

It’s a grandiose disguise.

 

Do you think that God is good?

Do you think he gives a fuck, like he should?

Do you hope that maybe once he could

give a shit?

 

Let me take you to a place where we cant see our own face.

Let me take you to this place where we are all a common race.

Vermin. Cattle. Virus. Disease.

Only in this space to cause pain and decease.

 

You don’t matter more than matter.

You wont get to heaven, even with a ladder.

Cause heaven is hell,

The devils instrument is the church bell.

 

Can you not see? Are you not learning?

This is all burning.

We are all watching paradise burn in our eyes.

We came too late, it’s Eden’s demise.

 

Billions of people still believe, they persist.

They still think God exist.

So, do you think that God is real?

Look at the world, and tell me, how does that feel?

 

Posted on

Black Blues: Forgjeves Kjærlighet

Han ser på skiltet. Vær og vind hadde vasket bort deler av bokstavene og der det en gang hadde stått Elm Grove, sto det nå bare El rov. Et annet skilt viste vei mot Taylortown Tower. Det var dit han skulle.
Den gamle mannen dro hetten godt over det hårløse hodet sitt og begynte å vandre mot tårnet. Himmelen over ham var spekket med nyanser av grått og svart. Luften var fuktig, men regnet lot vente på seg. Bakken var fortsatt tørr og varm, asfalten klebet seg til undersiden av skoene hans.
Den gamle mannen var sliten. Beina hans hadde for lengst begynt å verke. Banket opp av ti mil med betong og asfalt. Ti mil med skåldende hete og våt luft. Ti mil med drepende vind som straffet hud og ledd. Ti mil med smertefulle sandkorn, blåst mot ham som bittesmå kuler. Ryggen var verst. Ikke bare var den nedtynget av en ikke-ergonomisk ryggsekk som inneholdt en kraftig revolver med ammunisjon, en flaske med lunkent vann og rester av en kanin han hadde fanget og nært seg på. (Det var fortsatt minst et måltid igjen, om han kunne få seg et par poteter eller mais til en gryte. Han manglet gryte også, så det måltidet måtte redigeres i oppskrift før utførelsen.) Ryggen verket også fra det åpne såret som nå dunket mørkt blod i små rytmiske strømninger og ble absorbert av lintøyet som omslynget den gamle kroppen.
Taylortown Tower raget ikke mer enn tjue meter over bakken, men dets legende hadde en effekt av folks syn på tårnet. Den mursteinsrøde og prangende teksturen skilte seg ut i det brunmelerte terrenget. Den gamle mannen banket tre ganger på inngangsdøren, så ventet han nøyaktig fire sekunder før han banket ytterligere tre ganger og nynnet høyt på brudevalsen. Syv minutter sneglet seg forbi før døren knirket opp.
”Hey Lamia, you’re looking good.”
Den gamle mannen smilte et trett smil til den middelaldrende kvinnen som responderte med en sjokkartet og gråtkvalt hikst før hun åpnet munnen.
”H…how’s this possible? I…I thought you were dead?! I mourned you… What happened? How, how are you?”
”Well,” svarte han, ”do you want to talk here? Or do you want to invite an old lover in?”
”Get in!”
Den gamle mannen gikk inn i tårnet og fulgte Lamia ned en trapp, gjennom en smal gang og til slutt endte de opp i et stort opplyst rom infisert av groteske kunstverk, puter og tepper. Han satt seg ned i en overdimensjonert stol mens hun gikk og kokte dem søt Marokkansk kaffe og fant fram det hun hadde av kaffe-tilbehør. Akkurat nå var det ett og et halvt wienerbrød og kandisert popkorn. Den gamle mannen forsynte seg grådig med skjelvende fingre og sulten, uforberedt mage.
”Had I known you were this hungry I’d put on a roast or something..”
”No thank you, Lamia. That is not me anymore. That was the old me, me a long time ago. Things have changed, I am no longer who I was .”
Lamia så på ham med en blanding av under og en bedømmende mine. Hun ville si noe, men valgte å skyve det bort. Hun sa heller; ”So who are you? What happened? What do you want?”
Den gamle mannen svelget et munnfull wienerbrød og skylte det ned med kaffe før han satt seg tilbake i stolen og la armene på fanget.
”I’ll answer two of those questions, Lamia. You do not need to know what happened to me. The less you know, the more I can trust you.”
”You can always trust me, you know that.”
”If there’s one goddamned thing I’ve learned, it’s that I cannot trust a single fuck in this dimension. Demon or man. Cryptid or Angel. They’re all the same. Now you can call me Ometh. That is my name now. In this form, I am Ometh. I am here because I need your help. Why else? Cause I missed you? I don’t mean to be rude Lamia, but I haven’t missed you the last hundred years. I’m sorry about how things ended between us, but I had to do what needed to be done. And you know it. Now, the help you can provide is really just get me in touch with Inky Jack and Elegba.”
Lamia så på ham med våte, sinte øyne.
”Why should I help you? ”Ometh?” Det siste ordet la hun en hånlig trykk på, men Ometh følte også en sårhet i stemmen hennes.
”Because you know as well as I do, that if you don’t, there’s not gonna be any more babies for you to eat. This place would get annihilated, and your body, your vessel would be no more. All that you have will vanish. I’m your only hope of status quo.”
Lamia visste at han snakket sant. Hun hadde sett hvordan ting hadde endret seg. Følt det på kroppen. Menneskebarna hadde blitt mer forsiktig med tiden. De lot seg ikke lenger bli plukket opp på samme måte. Og de som fortsatt vandret byene, ble systematisk plukket opp av Finders Compound og var dermed utilgjengelig. Demonene hadde forlatt Dis og invadert småbyer og lokale samfunn langs hele vestkysten. De hadde ødelagt, drept og brent ned hele byer. Mediene hadde enda ikke fått nyss i det, men Radio Blacknoise, som Lamia lyttet besatt på hver morgen, hadde gått i detaljer om hvert eneste angrep. Lamia visste at det var snakk om et tidsspørsmål, så var det ingen barn igjen til henne.
”You know, Ometh, there excists another hope. Have you heard of Grizzly? They say he’s the human to bring it all to an end. And if it comes to it, I am sure he’ll kill us all. At least the ones who’s in his way.”
Ometh smilte. ”Yeah I know of him. But he’s not who anyone thinks he is. Even himself. The role he is playing, is going to change before all this is over. The role I am playing, is the real savior. The messiah. I may be old, I may be dead. But so was Jesus.”
”Jesus? That fairytale? Be realistic Ometh. Right now you’re no one. You’ve lost what makes you you. You’re not a messiah anymore than me. You have no power!”
”NEVER forget what I did, Lamia. What I did for us, for us all.”
”You did that for yourself, Ometh. Don’t lie to yourself. And you could never pull it off on your own. Alone, you’re not strong enough to pull your own backpack even. Yes Ometh, I will help you. But don’t think for a second I believe in you.”
Ometh satt seg tilbake i stolen og la armene i kors.
”I’ve lost everything, that is as true as the sky is a lie. But never underestimate the power of one. I may not be strong, I may not be powerful, I may not even have a single being believing in me. But I have millennia of knowledge. I have history. I have what makes me me. But in a more concentrated dosage. Now, you’re going to help me Lamia. And in return, I will do nothing about you. I will leave you alone in your disgusting habits and misery.”
Lamia reiste seg fra stolen sin og hentet en blyant og papir. Hun skrev ned adressen til Inky Jack og Elegba på papiret, brettet det sammen og gav lappen til Ometh.
”Here you go old man,” sa hun, ”but I need something from you in return. I need you to make love to me Ometh, I haven’t felt love in many years.”
”Stop living like a recluse then.”
Lamia så på Ometh med skam og sult i øynene. ”I can’t.” svarte hun.
Ometh foldet fingrene sammen som en munk i bønn. ”Well,” begynte han, ”you won’t get love from me, But if I don’t do this, we’re all fucked.”