Black Blues: Forgjeves Kjærlighet

Han ser på skiltet. Vær og vind hadde vasket bort deler av bokstavene og der det en gang hadde stått Elm Grove, sto det nå bare El rov. Et annet skilt viste vei mot Taylortown Tower. Det var dit han skulle.
Den gamle mannen dro hetten godt over det hårløse hodet sitt og begynte å vandre mot tårnet. Himmelen over ham var spekket med nyanser av grått og svart. Luften var fuktig, men regnet lot vente på seg. Bakken var fortsatt tørr og varm, asfalten klebet seg til undersiden av skoene hans.
Den gamle mannen var sliten. Beina hans hadde for lengst begynt å verke. Banket opp av ti mil med betong og asfalt. Ti mil med skåldende hete og våt luft. Ti mil med drepende vind som straffet hud og ledd. Ti mil med smertefulle sandkorn, blåst mot ham som bittesmå kuler. Ryggen var verst. Ikke bare var den nedtynget av en ikke-ergonomisk ryggsekk som inneholdt en kraftig revolver med ammunisjon, en flaske med lunkent vann og rester av en kanin han hadde fanget og nært seg på. (Det var fortsatt minst et måltid igjen, om han kunne få seg et par poteter eller mais til en gryte. Han manglet gryte også, så det måltidet måtte redigeres i oppskrift før utførelsen.) Ryggen verket også fra det åpne såret som nå dunket mørkt blod i små rytmiske strømninger og ble absorbert av lintøyet som omslynget den gamle kroppen.
Taylortown Tower raget ikke mer enn tjue meter over bakken, men dets legende hadde en effekt av folks syn på tårnet. Den mursteinsrøde og prangende teksturen skilte seg ut i det brunmelerte terrenget. Den gamle mannen banket tre ganger på inngangsdøren, så ventet han nøyaktig fire sekunder før han banket ytterligere tre ganger og nynnet høyt på brudevalsen. Syv minutter sneglet seg forbi før døren knirket opp.
”Hey Lamia, you’re looking good.”
Den gamle mannen smilte et trett smil til den middelaldrende kvinnen som responderte med en sjokkartet og gråtkvalt hikst før hun åpnet munnen.
”H…how’s this possible? I…I thought you were dead?! I mourned you… What happened? How, how are you?”
”Well,” svarte han, ”do you want to talk here? Or do you want to invite an old lover in?”
”Get in!”
Den gamle mannen gikk inn i tårnet og fulgte Lamia ned en trapp, gjennom en smal gang og til slutt endte de opp i et stort opplyst rom infisert av groteske kunstverk, puter og tepper. Han satt seg ned i en overdimensjonert stol mens hun gikk og kokte dem søt Marokkansk kaffe og fant fram det hun hadde av kaffe-tilbehør. Akkurat nå var det ett og et halvt wienerbrød og kandisert popkorn. Den gamle mannen forsynte seg grådig med skjelvende fingre og sulten, uforberedt mage.
”Had I known you were this hungry I’d put on a roast or something..”
”No thank you, Lamia. That is not me anymore. That was the old me, me a long time ago. Things have changed, I am no longer who I was .”
Lamia så på ham med en blanding av under og en bedømmende mine. Hun ville si noe, men valgte å skyve det bort. Hun sa heller; ”So who are you? What happened? What do you want?”
Den gamle mannen svelget et munnfull wienerbrød og skylte det ned med kaffe før han satt seg tilbake i stolen og la armene på fanget.
”I’ll answer two of those questions, Lamia. You do not need to know what happened to me. The less you know, the more I can trust you.”
”You can always trust me, you know that.”
”If there’s one goddamned thing I’ve learned, it’s that I cannot trust a single fuck in this dimension. Demon or man. Cryptid or Angel. They’re all the same. Now you can call me Ometh. That is my name now. In this form, I am Ometh. I am here because I need your help. Why else? Cause I missed you? I don’t mean to be rude Lamia, but I haven’t missed you the last hundred years. I’m sorry about how things ended between us, but I had to do what needed to be done. And you know it. Now, the help you can provide is really just get me in touch with Inky Jack and Elegba.”
Lamia så på ham med våte, sinte øyne.
”Why should I help you? ”Ometh?” Det siste ordet la hun en hånlig trykk på, men Ometh følte også en sårhet i stemmen hennes.
”Because you know as well as I do, that if you don’t, there’s not gonna be any more babies for you to eat. This place would get annihilated, and your body, your vessel would be no more. All that you have will vanish. I’m your only hope of status quo.”
Lamia visste at han snakket sant. Hun hadde sett hvordan ting hadde endret seg. Følt det på kroppen. Menneskebarna hadde blitt mer forsiktig med tiden. De lot seg ikke lenger bli plukket opp på samme måte. Og de som fortsatt vandret byene, ble systematisk plukket opp av Finders Compound og var dermed utilgjengelig. Demonene hadde forlatt Dis og invadert småbyer og lokale samfunn langs hele vestkysten. De hadde ødelagt, drept og brent ned hele byer. Mediene hadde enda ikke fått nyss i det, men Radio Blacknoise, som Lamia lyttet besatt på hver morgen, hadde gått i detaljer om hvert eneste angrep. Lamia visste at det var snakk om et tidsspørsmål, så var det ingen barn igjen til henne.
”You know, Ometh, there excists another hope. Have you heard of Grizzly? They say he’s the human to bring it all to an end. And if it comes to it, I am sure he’ll kill us all. At least the ones who’s in his way.”
Ometh smilte. ”Yeah I know of him. But he’s not who anyone thinks he is. Even himself. The role he is playing, is going to change before all this is over. The role I am playing, is the real savior. The messiah. I may be old, I may be dead. But so was Jesus.”
”Jesus? That fairytale? Be realistic Ometh. Right now you’re no one. You’ve lost what makes you you. You’re not a messiah anymore than me. You have no power!”
”NEVER forget what I did, Lamia. What I did for us, for us all.”
”You did that for yourself, Ometh. Don’t lie to yourself. And you could never pull it off on your own. Alone, you’re not strong enough to pull your own backpack even. Yes Ometh, I will help you. But don’t think for a second I believe in you.”
Ometh satt seg tilbake i stolen og la armene i kors.
”I’ve lost everything, that is as true as the sky is a lie. But never underestimate the power of one. I may not be strong, I may not be powerful, I may not even have a single being believing in me. But I have millennia of knowledge. I have history. I have what makes me me. But in a more concentrated dosage. Now, you’re going to help me Lamia. And in return, I will do nothing about you. I will leave you alone in your disgusting habits and misery.”
Lamia reiste seg fra stolen sin og hentet en blyant og papir. Hun skrev ned adressen til Inky Jack og Elegba på papiret, brettet det sammen og gav lappen til Ometh.
”Here you go old man,” sa hun, ”but I need something from you in return. I need you to make love to me Ometh, I haven’t felt love in many years.”
”Stop living like a recluse then.”
Lamia så på Ometh med skam og sult i øynene. ”I can’t.” svarte hun.
Ometh foldet fingrene sammen som en munk i bønn. ”Well,” begynte han, ”you won’t get love from me, But if I don’t do this, we’re all fucked.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s