Black Blues: Når Du Har En God Venn

Tre uker seinere sto Ometh utenfor en taverna. Det slitte skiltet oppga Mount Zion Taverne som tavernas navn. Ometh sto i hovedgata i Greenwood, Mississippi. De siste tre ukene hadde han brukt på å haike, vandre og lete. Å bevege seg var slitsomt i seg selv med disse avstandene, men å bevege seg under radaren til DARPA og NSA var en helt annen form for utfordring.

Tavernaen var slitt og godt brukt. Oppusset på sent 80-tallet og siden glemt. Vinduene var vanskelig å kikke gjennom grunnet laget med støv. Et teppe av døde hudceller, mikroskopiske sandkorn og tørr svette. Ometh gikk inn, bestilte seg en et glass med bourbon, hva enn huset hadde å by på, og satt seg ned i lokalets mørkeste krok. Klientellet på Mount Zion var like forskjellig som USAs øvre befolkning. Ikke bare en smeltedigel av folkeslag, men også av stereotypier og typer. Det var de afroamerikanske ungdommene med klær så store som tipier, det var white-trash familien med overvektige og underintelligente medlemmer som snakket kav sørstat med en snert av stril, det var forretningstypen med en stram, sikkert skreddersydd dress som ble skreddersydd den gang han tok kokain og røykte Marlboro, men som ikke passer i dag da han er nøktern og spiser Snickers. Det var også fotformskoene, som satt med en genser knytt løst rundt halsen og genservesten hvilende over den søte lille ølvommen. En ung, meget tungt sminket tenåringsjente satt noen bord bortenfor der igjen. Hun tygget nervøst på rosa tyggegummi og fomlet med en veske som knapt hadde plass til en lommebok og en blyant. Ventet nok på en date, tenkte Ometh.

Han scannet lokalet etter Elegba, som han visste hvordan så ut. Inky Jack hadde han aldri sett med egne øyne og visste lite om utseende på annet enn at han var afroamerikansk.

Timene kom og gikk. Tavernaens klientell ble sakte men sikkert byttet ut med andre typer og folk. Ometh var ikke utålmodig. Han hadde ventet årevis på ting før. Flere tusen år til sammen. Livet hans hadde alltid bestått av venting. Ettersom timene gikk og forsvant, tømtes lokalet gradvis, og til slutt satt han aleine igjen og nippet til lunken bourbon. Det femte glasset hadde begynt å virke. Bardisken svømte i øynene hans. Han avgjorde at i dag var ikke dagen for å treffe Inky Jack eller Elegba. I dag var dagen for indre refleksjon og meditasjon. Men først, måtte han finne et sted å hvile.

Et busstopp vel en kilometer unna, litt bortgjemt i noen busker ble nattens seng. Ometh krøllet den gamle kroppen sin sammen på den harde benken og døste av gårde inn i sin egen fantasi. Skorpene på sårene som draperte ryggen hans skrapte og knuste mellom benken og kroppen hans. De var ikke lenger vonde, bare irriterende og kløende. Natteluften fikk blodet til å strømme bedageligere gjennom årene, og snart var en stjernespekket himmel byttet ut med innsiden av øyelokkene.

‘Are you alive Mr?’

Ometh våknet til synet av et rynkete men vennlig ansikt.

‘Eh, yeah… yeah I’m alive. I was just napping.’

‘On this here cold bench, Mr.? You got nowhere to stay?

‘I’m, I’m staying here. On this bench. I’m not a hobo or anything, just wanted a nap and this bench was the closest.

‘Oh, well then pardon my intrusion Mr. I was just a lil’ worried, you did not look like a hobo, and so I thought you were maybe ill or hurt. I will shut my mouth now, you go back to sleep Mr.’

Den rynkete vennlige damen snudde kroppen sin mot bilveien og speidet etter bussen. Ometh følte seg litt råtten, og den passiv aggressive framtoningen hans hadde han ikke egentlig hørt fra seg selv på årevis. Han var nå en gammel mann. En død mann. Tynget av tidens dimensjon, av ansvarets byrde. De få gangene han ser seg i speilet nå, ser han et skall av en mann. Forvitret og sliten. Den gamle damen med de vennlige øynene, hun vekket selvforakten hans. Dessverre for henne, var hun også offer for tiden, sikkert for ansvar også. Men inni der, inni det gamle, slitne hodet hennes, fantes en ung pike. En ung pike som kunne resonere med Ometh’s indre, unge mann. Den virile, sterke og naive unge mannen som en gang var en stjerne, men som nå var et spøkelse.

’Hey lady, I’m sorry if I sound crude. I didn’t mean to be like that. It’s just that, my back hurts and I’m really cold.’

’Don’t think about it hun. Say, do you need a place to stay?’

’No thanks,’ svarte Ometh, ’I need to find someone. I need to get going.’

’Suit yourself Mr.’ Det vennlige ansiktet snudde seg mot veien igjen. Ometh tenkte seg om.

’Mmm miss? Where are you going?’

’Oh I’m going to the cemetery. It’s my late husband’s birthday, and I am going to visit his stone. Probably talk to him, like he is still here, listening to my yammering. He always told me, with a sweet mirk on his face, that I talked to much. Maybe he’s right. But now that he… he’s gone. I find myself talking to the old clock in our kitchen. So once in a while, I try to visit his stone, just to give purpose to my monologues.’

Hun smilte. Et fjernt men samtidig varmt smil. Ometh så på henne, studerte henne. Hun var fortsatt ung og påtatt naiv i sjelen. En naivitet som hun kledde på seg, en maske for å leve i hennes eget minne.

’Well,’ begynte han, ’would it be very rude of me to ask you for a cup of hot coffee? I could really need some pick-me-up.’

’Not at all Mr. But I need your name. You know how these baristas work? They need a name to call, and I need your name for the coffee.’

’You can call me Ometh.’

’Ometh? Is that foreign?’

’Yes, it certainly is. Latin! I do not know from whence it came, but it is my name.’

’Well Mr Ometh, you sound like a poet. My name is Audrey Plumfield. You may call me Audrey.’

’It’s a beautiful name, Audrey. Now let us go visit your husband, I’d like to meet the man that held you till he couldn’t anymore.’

Ometh og Audrey satt seg på bussen da den kom. De sa ikke så mye til hverandre. Ometh studerte landskapet og arkitekturen idet den for forbi. Greenwood var en fredelig by. Rural, primitiv og musikalsk. Innimellom hørte han svake toner fra en saksofon eller vibrasjonene fra en cello. Blasse stråler av neonrødt og blått spredte seg rundt i bussen idet strålene traff ruten. Solen tok sin avskjed fullstendig og mørket slukte Greenwood på en grådig men samtidig moderlig måte.

Graven til Audreys mann var anonym og grå. Noen årsgamle roser lå henslengt og glemt rundt om på den uforstyrrede jorden. Audrey snakket til steinen, strøk på den og lo av seg selv. En høflig påtatt latter. Hun snakket om sønnen deres, Joseph, som var vokst og blitt en respektabel mann nå. Med stilling i det lokalet brannvesenet, en ung flott hustru og et barn, Audreys barnebarn, på vei. Steinen sto urokkelig og hørte på. Innimellom hvisket vinden.

Etter møtet med gravsteinen tok de bussen tilbake til Audrey’s hjem. Et lite, velholdt hus i en anonym gate. Ometh ble servert te med honning fra Audrey’s egne kuber i bakhagen, og kjøttbrød. Etter måltidet fikk han et teppe, nylig kjøpt, med amerikanske farger, og en sofapute, og ble vist bort til sofaen hennes.

‘Is it alright if I stay up a bit longer? I need to meditate on some things. Also, do you have a pen and maybe a notebook or something? I’ll pay you for it. I just need to make some list and get my thoughts down on paper.’

‘Yes I think I have an old notebook somewhere. Let me check my cupboard. You don’t have to pay me, dear. I am shaking too badly these days to be able to write even my name down. Just you keep it. In remembrance of me.’

Ometh smilte til henne. ‘Course I’ll never forget you.’

Audrey smilte tilbake og spaserte bort til en gammel vinyl-spiller. Ometh så henne dra ut en stor vinylplate og legge den i, før hun snudde seg i en sjarmerende rusten bevegelse og lukke øynene i et varmt smil.

‘Just listen.’

Myke saksofon-toner og skarp gitar, akkompagnert av dyp kontrabass og primitive trommer, strømmet ut i rommet i en makelig, sonisk regnbue. Audrey sank ned i lenestolen sin og møtte blikket til Ometh.

‘Tis the sound of the soul.’

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s