Black Blues: Godhjertet Dame Blues

‘This is “The Bones of J.R Jones.”
Audrey nikket taktfast og myste mot Ometh. Han smilte mot henne. ‘I like it. Reminds me of home.’
‘And where is your home, Ometh?’
Han satt kaffen til munnen og tok en stor slurk før han svarte henne. ‘I’d rather not say. You wouldn’t believe me anyways.’
Audrey åpnet øynene og brøt samtidig sin animerte symmetri med musikken.
‘Why would you not? I believe I have showed you hospitality. You are sitting in my dead housbond’s chair, drinking my home-made honey, and then you tell me that you would not speak of your home? Ometh, I thought by now, that I’d learned you some manners.’ Hun smilte mens hun snakket.
‘Well Audrey, I am a very mysterious man. As you can see, I dress in a hood. I have an elusive name and I’m travelling by myself in a land that thrives in the love and worship of a God that long ago forgot about this part of the world. I wish not to be recognized, I wish not to talk about myself, mostly because I am trying to exist in this world as something forgotten.’
‘Ometh, you eyes, they hide so much more than I have ever seen in a man’s eyes. What happened to you?’
‘I died.’
‘You died? That does not make any sense. Are you saying, you’re an angel?’
‘Oh quite the opposite I’m afraid. The things I have on my back, are but remnants of a time when I might have been called an angel. I’m old, Audrey. Older than this here town. The last time I visited Greenwood, it was but a collection of houses. I was at a point in time, an angel. Today? I am an old, dusty, hatefilled man, clawed from this world by death himself.’
Audrey virket interessert, men Ometh kunne også skimte et glimmer av frykt i henne. Hun ville høre mer, men var redd for hva hun ville finne ut. Hun ville kjenne ham, men var for gammel til å la seg besette. De satt i stillhet en stund. Audrey reiste seg fra stolen. ‘I’ll make us a lemon-pie. How would you like that, Ometh?’
Han strakte seg fra stolen og la en hånd på hennes. ‘Ms Audrey, that sounds absolutely delicious. I am sorry if I have frightened you.’
Hun smilte vennlig og la en hånd over hans. ‘You silly old man. I am not afraid of you. But I am afraid of why I am feeling so worried for you. Why you stir up emotions long lost. I am still worried for my son on a daily basis, but as a mother. I am worried for you in another way. Yesterday I found you on a bus-stop, sleeping. I was not worried then. But mere hours later, I am now worried for your health. And somewhere deep down, I am worried for the choices you will make. For yourself and others. You don’t seem like a destructive man, but I get a feeling you are on a very destructive path. And I would tell you to stop. Tell you to stay and eat the cajun-chicken I planned on making for dinner. Tell you to settle down. I could help you. I have enough money after my housbond’s death, it’ll last a lifetime and more for me. But even though I say all these things, even if I beg on my knees, I can see it in your eyes that you will continue this. I don’t know what you do, and I recon I won’t find out either. But you should stay, is all I got to say.’
Ometh visste ikke hva han skulle svare. Han kjente hånden hennes slippe hans. Han kikket etter henne idet hun beveget seg mot kjøkkenet. Han satt aleine igjen i Audreys stue. Aleine i denne verden. Aleine mot alt som truet denne damen. Han ville ikke dra fra henne. Men om han ikke dro, ville hun, og alle andre, ikke lenger kunne nyte sitron-paien sin i fred. Og Ometh var veldig glad i sitron-pai.

*

Greenwoods gater var rolige. Mursteinsbygninger blandet seg med gammelt treverk og varm asfalt. Ometh likte seg på slike steder. Hvor lukter og lyder var med på å skape inntrykket. Slakter, smed, skomaker, bakeri. Gatemusikanter akkompagnerte de få bilene som kjørte forbi. Predikanter holdt små seremonier og taler. Oftest med trykk på Djevelen og hans virke. Hjemløse preget gatene med skilt, kopper, hatter og visdomsord. ‘The Devil would not stand rigid, was it not for me, the Devils Backbone.’ Ometh ga den syndige kvinnen ti dollar i pappkruset sitt og velsignet henne. En hul ære. Tomme ord for å fylle en skadet sjel. Djevelens Ryggrad, et begrep som har fått mange betydninger gjennom tiden og rommet. For Ometh var det en mer bokstavelig betydning, enn det var et symbol.

Mount Zion Taverna luktet bourbon og sigar. Og tørket kjøtt. Stedet var bortimot folketomt nå. Han bestilte seg en bourbon i dag også. Med hint av røkelse og svisker. Ryggen verket litt mindre nå. En natt i gjestesengen til Audrey hadde gjort underverker for ryggraden hans. Audrey… Da han forlot henne hadde hun klemt ham. Ikke en vanlig farvel, ikke en varm klem fra en god venn til en annen, men en klem fra en dreven mor. Ometh hadde levd hundre liv lengre enn henne, han følte seg allikevel underdanig, som en sønn, i forhold til henne. Tårene hun hadde felt hadde klistret seg til kinnet hans. Han ville ikke tørke dem bort, de var det eneste av henne han kunne ta med seg. Han måtte reise lett, så minner, følelser, kontakt, måtte han la ligge. Tårene hadde tørket inn i huden hans, mer enn det hadde han ikke energi til.

Bartenderen hadde hatt et øye med Ometh en god time nå. Han virket brydd og nysgjerrig. Som om han halvveis forventet ham, og halvveis ville angi ham. Til hvem, ante ikke Ometh. Det Ometh ikke visste om bartenderen, som het Ollie, var at i kjelleren til Ollie, lå det en ung pike. Hun var kneblet, bastet og bundet så hardt at ankler og håndledd hadde blødd utover repet. Jenta hadde vært savnet i tre uker og hadde ansiktet sitt på baksiden av en melkekartong. Men Ometh visste ikke dette, så han kunne ikke gripe inn og redde jenta. Og om han visste det, er det ikke sikkert at han hadde grepet inn. Men før Ometh dro fra Mount Zion Taverna den kvelden, skulle han allikevel ha noe å si på skjebnen til jenta han ikke visste om. Fordi akkurat idet Ometh skulle reise seg for å bestille enda en bourbon, kom en ruvende høy mann med sixpence på sitt svarte, krøllete hår. Han satt seg ned på andre siden av båsen Ometh satt i. Med en morsk mine og en utstrakt, massiv hånd, sa han: ‘Hi! I’m Inky Jack. What do you want, demon?’

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s