Posted on

Vakuum #3 Juleoffer

Hey, nå er det faen meg desember igjen!

Julen snirkler seg innpå oss som en sulten, kosefysen slange. Den biter oss med tenner laget av nestekjærlighet, den klemmer oss med inneklima og forgifter oss med julegiften. Det er jul igjen, i hele verden, (iallefall de som feirer jul) og vi gleder oss som små barn på julaften. (Var det et passende uttrykk? Det både virker slik og virker ikke slikt. Så “Schrødingersk”.)

Det er selvsagt jul i Norse Publishing også. Og istedenfor å prøve å selge dere noe, vil jeg komme med en oppfordring til alle sammen. En ekte oppfordring. Gi den beste gaven av alle.

Messe Noir Edition 3.jpg

I Messe Noir hadde jeg en plan som ikke funket på annet enn papiret. En plan om å sette fokus på virkelige problemer som ikke kan løses med penger. Jeg mediterte og debatterte på temaet. Jeg tok kontakt med de riktige folkene, men de hadde ikke kapasitet til å bidra og både tanken, drivkraften og fokuset falt litt. Jeg fant heller ingen naturlig plass i Messe Noir hvor det ikke ville tatt fokuset bort fra hva jeg prøvde å fortelle. Noe som jo faktisk er ganske dumt.

Så ser jeg, og følger med på kunstneren, den utrolige talentfulle illustratøren og min venninne Anette, som strever, jobber for og driver positiv propaganda for å få medisinen Spinraza til SMA-pasienter i Norge. En kamp som kjempes motstrøms, fordi helsevesen og politikk er en dårlig cocktail. Folk med penger er ikke villig til å bruke sine midler for å hjelpe. Det er både frustrerende, provoserende og trist på et plan det ikke er mulig å beskrive. Vi bor i verdens beste land, men allikevel ser og opplever jeg at helsevesen overalt rundt meg svikter. De svikter mine nærmeste, de svikter folk jeg ikke kjenner, og de svikter sine egne. Jeg kjenner folk i helsevesenet som ironisk nok blir syk av å jobbe der. Jeg kjenner folk som henvender seg til helsevesenet og ikke blir hørt, eller rett og slett oversett. Jeg er selv en ihuga innehaver av diverse medisiner til både fysiske og psykiske lidelser. Og på mange måter har jeg hatt utrolig flaks. Både med mine sykdommer, behandlingen og medisinene jeg har mottatt. Men det betyr ikke at kampen for et godt liv, ikke er min kamp. Jeg har et godt liv, så da har jeg også overskuddet til å ta kampen. Jeg tar meg lov til å trykke Anettes fantastiske illustrasjon. (Om dette ikke er greit, Anette, så bare si ifra.) 24775147_10159605020590065_5166436918875526854_n.jpg

Jeg holder for tiden på å skru sammen et helt nytt konsept sammen med et kjært familiemedlem. Dette konseptet vil få premiere i 2018 og vil ha fokus på psykiske lidelser. (Jeg ønsker ikke å gå mer i detaljer før alt er klart.) Jeg sitter og heier på Spinraza-medisinen også. Men er det ikke mer jeg kan gjøre? Jo! Jeg minnes en ideologisk tanke fra Messe Noir-turneen. Verdens beste julegave!

Norse Publishing og jeg, Lasse Amundsen, vil denne julen sette fokus på flere ting.  1) Få Spinraza til Norge. 2) Sett fokus på mentale lidelser og 3) Gi blod.

Helsevesenet og politikken er et maskineri av penger, pasienter og politikk. Den ene tingen alle tjener på, men ingen tjener på, er blod. Livets essens. Aqua Vitae! Blod kan IKKE kjøpes. Det er ALLTID mangel på blod og ALLE kan bidra. Fattig eller rik. Dette er ikke et Amnesty/Redd Barna/Røde Kors-opplegg hvor 70% av inntektene går til veldedighetsorganisasjonen. Hver dråpe av blodet du gir, går til de som trenger det. Og hey, det er julefarge nr 1!

Så i rød tråd med Norse Publishings grafiske profil inviterer vi til “Julablot.” Juleoffer. Ofre ditt blod, ikke for Satan denne gangen, men for verdens beste sak. Gi en gave du har råd til, og som vil redde minst ett liv. Den viktigste gaven av dem alle. Ikke kjøp Lucifers Manifest, jeg kan godt si at jeg donerer 20% av inntektene til en god sak. Men det ville aldri monnet og det ville være like kvalmende som argumentene mot Spinraza-medisinen i politikken. Det ville bli å kapitalisere på en god ting. Og det vil ikke Norse Publishing! Både CEO og kommunikasjonsansvarlig i Norse Publishing er bloddonorer.

Gi blod i år. Den viktigste, billigste og beste gaven du kan gi.

God Jul fra Norse Publishing

Posted on

Vakuum #2

Jeg ser mot horisonten. Vakuumet jeg føler på er virkelig. men det skal fylles med noe.

Hvorfor? Jeg hater å ikke bli ferdig med ting. Men jeg hater enda mer å bli ferdig med ting. Jeg har akkurat fullført skrivingen og redigeringen av Lucifers Manifest Messe Noir Limited Edition. Det er, i bunn og grunn, en Lucifers Manifest jeg er enda mer fornøyd med. Jeg har allerede skaffet ISBN-nummer og lanseringen er satt til 1 mars. Så da er det bare å vente, tenker jeg. Må jo også få den i trykk og slikt, men ja, jeg må vente.

Jeg holder også på å skrive på en annen bok. Dette blir en kort novelle i E-bok-format og jeg er allerede veldig stolt av den. Det blir en litt annerledes fortelling, men satt i samme univers. Fortellingen er også en av to fortellinger som vil lede inn i neste bok i serien. (Jeg har enda ikke navn på den. Men den vil få en lansering senest i 2019.)

Så er det selvsagt lanseringen jeg skal ha på Litteraturhuset. Det er jo også noe jeg må begynne å skrive på. Jeg ønsker å gjøre lanseringen til en type Messe Noir igjen. Det var et format som fungerte veldig fint for meg. Jeg hadde inntrykk av at publikum også synes dette var trivelig. Så der er nok et prosjekt å skrive til.

Ja selvsagt, jeg må jo skrive for Dystopia også. Denne rare lille podcasten som jeg merker krever mer og mer av oss. Jeg innser at tre og en halv times lange podcaster er i drøyeste laget, men slik jeg føler det, er det et bedre alternativ enn en halvtime i måneden. Med tiden, når Norse Publishing faktisk begynner å tjene penger, vil vi kunne ha oftere og kortere sendinger, og med en høyere kvalitet. Det samme gjelder annen produksjon.

Jeg ligger absolutt ikke på latsiden hva gjelder planer for Norse. Dette begynner å bli virkelig morsomt, og jeg har fått tildelt 100 ISBN-numre av Nasjonalbiblioteket. Altså jeg har fått grønt signal på 100 bøker og skrifter. Det skal jeg selvsagt få brukt opp. Norse Publishing beveger seg sakte over i en annen fil etterhvert. Vi er et forlag som vil satse der andre forlag vil nøle. Og fremtidige satsinger vil komme i form av fokus på samfunn, psykologi, religion og ikke minst kunst. Kunst som griper. Ikke to blå streker og en dott. Kunst med sjel og en mening. Norse Publishing ser mot horisonten.  Vakuumet vi alle føler på er virkelig. Men det skal fylles med noe. Noe virkelig ekte.

Posted on

Vold og Whisky: Vakuum

Det er i de stille stunder, når stormen har lagt seg og desibelen er kun et luftig øresus, at man stopper opp og innser hvor fantastisk meningsløst alt er. Jeg sitter nå, tvunget til å tilbringe tid i mitt eget selskap og da skjønner jeg hvor dårlig selskap jeg faktisk er, fordi telefonen min fant ut at den heller ville ta selvmord enn å tilbringe ett sekund til i mine svette hender. Brannalarmen og datteren min er begge oppmerksomhetssyke og konkurrerer om hvem som kan skrike høyest. (Foreløpig leder begge to.) Treningsstudioet som har fått bosted nøyaktig ti meter unna, legger nabolaget i et salig treningspress, noe som igjen fører til at samtlige naboer tisker til hverandre: “det var jo ingen der da jeg trente tre ganger tidligere i dag.” Med andre ord har NR1 Fitness her i borettslaget størst tetthet i hele Norge med støttemedlemmer og cellulitter på samme sted. Jeg tenker: “Er det SÅ vanskelig å ta seg litt sammen?” Samtidig som jeg må dytte laptopen litt lenger ned på lårene fordi magen legger seg oppå touchpaden. Burde jeg kanskje ha spist meg et eple? Altså når Twixen min smaker oppkast og oppkastet smaker Twix, da er det på tide med en liten endring. Kanskje spise havregrøt til kvelds, istedenfor fondue på sengen?

Slik er livet. Ikke sant? Man evner å se ting utnyttet til sitt beste potensiale, men evnen til å utnytte det beste potensialet, er like langt unna som dørstokken. Jeg har nå vært et døgn uten telefon. Jeg trodde kanskje det skulle føles bedre enn det gjør, men hittil har det kun vært ulemper: jeg har ikke kunnet gjøre en oppegående jobb, jeg kan ikke overføre penger til kortet til enda en Twix, og Head&Shoulders har ikke på langt nær en interessant nok innholdsfortegnelse til å holde meg underholdt de kvarterene jeg bruker på toalettet i løpet av en dag. Men i morgen…. Ja! I morgen! Da blir ting annerledes. Like annerledes som i går. Og like lik. Jeg tror kanskje det er en sammenheng der. Hvis morgen dagen er lik, så er den død.

Jeg, som oss alle, har alltid lyst til å bli bedre enn det vi er. Men hvorfor? Hvorfor skal jeg bli bedre? “Fordi du suger!” Jo, ja,, ser den. Men hva er poenget med å ikke suge? Er ikke det bare en kollektiv forståelse av livets gang? Jeg innser det, at jeg suger. Noen ganger suger jeg så hardt at jeg setter en nyrestein fast i spiserøret. Men vet du hva som gjør at jeg ikke suger like hardt som andre? Jo at de suger hardere! Nylig hadde naboene fest i blokken og fant det for godt å spraylakkere hele oppgangen med pisslunkent billigøl og spytt med snus og pizzafragmenter. For så å rette fokuset mot mitt barn’s barnevogn og sparke, ramponere, trakke på og dusje nevnte vogn i nevnte mikstur. Joda, barnevognen er laget for å tåle en støyt, da det tross alt er en barnevogn. Men ingen barnevogner på denne jord er designet for å takle tre 30-årige primater full av alkohol og steroider som kun finner én mening med livet der og da: “hæhæ, sjekk barrnevågnn då! Ska vi trakke på an og hælle øll på an ellar? Ka siar du Steinar?” “Ja knus trynet på den barnevognn, så gjør vi det igjen på byn ettarpå med en ellar ann jæla dust!”

Disse folkene suger mer enn meg. Jeg kan ikke bruke barnevognen lenger, og om jeg hadde gjort det, altså slept en knekt barnevogn, dunstende av malt, gjær og anabolisk svette opp i barnehagen, for så å påstå at min datter skal sove to timer hver dag i den, så får jeg Barnevernet på nakken, og jeg har kink i nakken fra før av.  Det er godt å vite at noen suger hardere enn meg. Så jeg vil benytte anledningen til å si: tusen takk!

Takk til krig, sult, tørke og naturkatastrofer. Dere gjør min konstraststerke tilværelse så fantastisk. Jeg lever fredelig, altfor mett på Twix og fondue i et gråmelert og klimafattig land. Joda vi skrytet på oss at vi er et furet og værbitt folkeslag. Men å påstå at Jan Thomas, Knut Arild Hareide eller Thomas Gjertsen er særlig furet eller værbitt, vil være like usannsynlig som å påstå at Siv Jensen IKKE er furet og værbitt. (Det stormer på toppen Pocahontas.)

Takk til PT-kollektivet, OTTAR, PETA og Bruce/Caithlin Jenner for at dere alle setter fingeren på den globale nerven. Ingen av disse tilskuddene bidrar til en bedre klode, annet enn at dere konstant er ute å bekrefter folks verste frykter: Vi suger! Har jeg dårlig samvittighet for at jeg spiser Twix, kaster papiret ut av den dieselslukende og CO2-pumpende bilen i fart mens jeg roper: “Jævla homsepung!” til en tiåring som sykler ut i veibanen? Nope. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg suger. Og det gjør du også. Om du leser dette, så er det fordi du har brukt penger på et produkt som ødelegger klimaet. I det minste.

Takk til alle som evner å se potensialet, men som aldri utnytter det. Som USAs evige korstog for fred ved hjelp av bomber, eller Norges konstante selvgodhet rundt Nobelprisen og at vi samtidig lar Sylvia Listhaug få bestemme mer enn fargen på sin egen leppestift, eller Statoil-sjefen som vil pumpe opp mer olje for å redde klimaet.

Takk til veldig overvektige mennesker som spiser en spedgris til middag og et kandisert lammelår til dessert. Dere er et syn for såre øyne og dere burde så absolutt betale for tre seter på flyet. Fett er ikke og har ikke vært sexy siden befolkningen levde av å slikke kalk av marmor. Og ikke er det bra for vår evolusjon heller. Dere får meg til å se bra ut til sammenligning, så takk for det.

Og takk til de som ser bedre ut enn meg, dere får meg til å virke smart.

Sist men ikke minst takk til stupfulle, åndssvake gorillaer med peanøtthjerner som ramponerer barnevogner. Enn hvor narsissistisk, egoistisk, dømmende og drittsekk jeg er, dere setter meg i et ufortjent godt lys. Vi suger alle sammen. Det er bare godt å kjenne på følelsen av at noen suger hardere. Jeg er ikke en terrorist, geriljaleder, Donald Trump eller rasist. Jeg spiser fondue på sengen og roper trangsynte meninger når ingen hører på. Og det er i det store og hele, helt greit.  Velkommen til Vold og Whisky: Vakuum. Det er langt på tide at verden blir satt på plass. Og som leder av Dystopia og Norse Publishing, hvorfor ikke?