Posted on

Den Perfekte Familie

Jeg har en perfekt familie. Kanskje den mest perfekte i denne verden. Den beste familien i denne verden. Hva definerer egentlig en perfekt familie? Hvorfor er akkurat min familie, bedre enn alle andre familier der ute?

Hardt arbeid!

Gode mennesker.

Kvalitet over kvantitet.

Jeg ble kjent med min kone ved en ren tilfeldighet. Og vi så hverandre i to timer før vi gikk hvert til vårt. Jeg klarte å få nummeret hennes og jeg ringte henne tre dager og fem øl etterpå. Første daten inneholdt to kaffe hver og fem timer med snakk. Kvalitet-snakk. Ser dere formelen? Det er et nummerspill. På veldig forskjellige punkter i livet møttes vi, og lidenskapen og gnisten ble tent. Det var ikke før to år etterpå, at vi skulle finne sammen og forbli sammen. I et rasende tempo ble vi sammen, jeg fridde, vi flyttet sammen, giftet oss og ble gravide. Det gikk fort, men aldri et sekund tvilte jeg, ikke et sekund stilte jeg meg spørsmålet om dette var den riktige veien å gå. Selv ikke da jeg skalv som et aspeløv og min kone hadde fnisebyge foran dommeren på tinghuset som smidde våre lenker. Vi giftet oss ikke for gaver, oppmerksomhet eller stort, dyrt selskap. Vi giftet oss med og for hverandre. Stille, rolig og avslappende.

Sammen med min kone, kom det også en liten gutt inn i livet mitt. Liten den gang, men nå etter snart fire år, er han blitt en ung mann. En ung mann jeg er beæret over å få se vokse. Beæret over å få ta del i oppdragelsen og utformingen av hans reise. Og beæret over å få være en så stor del av hans reise. Lucas var min kone, Cecilie, sin sønn fra før hun møtte meg. I begynnelsen var jeg ste-pappa, bonus-pappa eller husfar. Nå er jeg pappaen hans. Han er ikke ste-sønnen min, han er sønnen min. Hver gang jeg tilbringer tiden med ham, merker jeg hvor smart han er, hvor reflektert og intelligent han er. Jeg ser meg selv i ham. Jeg kjenner meg igjen i hans problemer, situasjoner og utvikling. Hvordan er det mulig når vi ikke deler blod? Det kalles instinkter. En fars instinkter ovenfor sin sønn.

Så til slutt kom min datter til verden. Fars lille øyensten. Oppkalt etter det vakreste navnet jeg kom på. Og et kjærlighetsbarn i ordets rette forstand. Dette markerte også starten på den vanskeligste delen av min families reise. Vi var ikke forberedt på alle konsekvensene som skulle skje. Og la dere ikke lure. Dette er ikke konsekvenser som er “helt normalt” hos småbarnsfamilier med nytt barn. Uten å tråkke opp igjen denne tilbakelagte, nedtråkkede stien, det var sykdom, slitasje og store familiære problemer som truet vår lille flokk. Og da vi alle fire var tynnslitt, sliten og ønsket å gi opp, fant vi ut av en eneste ting: lidenskapen, gnisten, kjærligheten og omtanken hadde ikke fått en eneste skramme. Og det var disse steinene vi hadde bygget vårt hus på. Dette var vår grunnmur, og den var urokkelig.

I dag har vi ikke lenger et bygg av tre på toppen av en grunnmur. Vi bygde resten av huset i mur. Vi brukte det samme materialet som grunnmuren til resten av huset. Alle som kjenner meg godt, vet hva jeg snakker om. Men kanskje er det de som kjenner meg godt, som kjenner huset mitt i minst grad. For bak all fasaden, bak husets fire vegger, er familien min en glødende kjerne. Jeg er ekstremt glad for at vi innså hvor vi måtte rekonstruere. I dag har jeg en perfekt familie. Vi har en dynamikk som en sportsbil. Vi har en kjerne som en kampestein. Vi har et skjold som kevlar. Vi har et samhold bygget på verdens enkleste premiss: Den femte dimensjon er kjærlighet. Og ja, dette høres sikkert klissete ut. Men for deg som rynker på nesen, du vet ikke hva du snakker om. Familien min og meg, vet hva det vil si å leve i den femte dimensjon. Over tid, over rom, over avstand over punkt. Den femte dimensjon er den sterkeste, mest solide og mest urokkelige.

JEG har verdens beste familie. JEG har den perfekte familien. Og ingenting noen sier, mener eller tenker, kan overbevise meg om noe annet.

Posted on

Vakuum #2

Jeg ser mot horisonten. Vakuumet jeg føler på er virkelig. men det skal fylles med noe.

Hvorfor? Jeg hater å ikke bli ferdig med ting. Men jeg hater enda mer å bli ferdig med ting. Jeg har akkurat fullført skrivingen og redigeringen av Lucifers Manifest Messe Noir Limited Edition. Det er, i bunn og grunn, en Lucifers Manifest jeg er enda mer fornøyd med. Jeg har allerede skaffet ISBN-nummer og lanseringen er satt til 1 mars. Så da er det bare å vente, tenker jeg. Må jo også få den i trykk og slikt, men ja, jeg må vente.

Jeg holder også på å skrive på en annen bok. Dette blir en kort novelle i E-bok-format og jeg er allerede veldig stolt av den. Det blir en litt annerledes fortelling, men satt i samme univers. Fortellingen er også en av to fortellinger som vil lede inn i neste bok i serien. (Jeg har enda ikke navn på den. Men den vil få en lansering senest i 2019.)

Så er det selvsagt lanseringen jeg skal ha på Litteraturhuset. Det er jo også noe jeg må begynne å skrive på. Jeg ønsker å gjøre lanseringen til en type Messe Noir igjen. Det var et format som fungerte veldig fint for meg. Jeg hadde inntrykk av at publikum også synes dette var trivelig. Så der er nok et prosjekt å skrive til.

Ja selvsagt, jeg må jo skrive for Dystopia også. Denne rare lille podcasten som jeg merker krever mer og mer av oss. Jeg innser at tre og en halv times lange podcaster er i drøyeste laget, men slik jeg føler det, er det et bedre alternativ enn en halvtime i måneden. Med tiden, når Norse Publishing faktisk begynner å tjene penger, vil vi kunne ha oftere og kortere sendinger, og med en høyere kvalitet. Det samme gjelder annen produksjon.

Jeg ligger absolutt ikke på latsiden hva gjelder planer for Norse. Dette begynner å bli virkelig morsomt, og jeg har fått tildelt 100 ISBN-numre av Nasjonalbiblioteket. Altså jeg har fått grønt signal på 100 bøker og skrifter. Det skal jeg selvsagt få brukt opp. Norse Publishing beveger seg sakte over i en annen fil etterhvert. Vi er et forlag som vil satse der andre forlag vil nøle. Og fremtidige satsinger vil komme i form av fokus på samfunn, psykologi, religion og ikke minst kunst. Kunst som griper. Ikke to blå streker og en dott. Kunst med sjel og en mening. Norse Publishing ser mot horisonten.  Vakuumet vi alle føler på er virkelig. Men det skal fylles med noe. Noe virkelig ekte.

Posted on

Northern Nights

Up north, where the moon is Odin’s Eye.

Where the stars align, behind

The emerald, crimson sky.

 

Like vertical velvet carpets, dancing in the night.

The Northern Light, so bright

The most beautiful palette, against the earthly white.

 

In this world, where weather is a weapon.

Where the edge of a knife, defines life

There is something that should not happen.

 

A lonely butterfly, with its wings covered in ice

Wings once soft as cotton, coldly forgotten.

Permafrost killed its cries.

 

A dazed guest in this land so feared and hallowed.

A land that alter water, weaponize snow and ice.

The butterfly did not know, until the land swallowed.

 

If you would ask it: Why did you come here?

The butterfly would stare, with care

And answer you right there.

 

“Under the sea, is no place for me.

But I have these beautiful things, called wings.

They take me anywhere I see.

 

I belong in the air, whether hot or cold.

I chased the beautiful light, in the night.

It had the colors of my wings I was told.”

 

And you may think this is an allegory

For war, a child refugee.

And it might be.

 

All I did was tell the tale

Of the butterfly who chased the beautiful colored trail.

And found the unforgiving, treacherous veil.

Now veiled and forgotten in the snow so pale.

 

Bilderesultat for broken butterfly