Posted on

Vold og Whisky: Vakuum

Det er i de stille stunder, når stormen har lagt seg og desibelen er kun et luftig øresus, at man stopper opp og innser hvor fantastisk meningsløst alt er. Jeg sitter nå, tvunget til å tilbringe tid i mitt eget selskap og da skjønner jeg hvor dårlig selskap jeg faktisk er, fordi telefonen min fant ut at den heller ville ta selvmord enn å tilbringe ett sekund til i mine svette hender. Brannalarmen og datteren min er begge oppmerksomhetssyke og konkurrerer om hvem som kan skrike høyest. (Foreløpig leder begge to.) Treningsstudioet som har fått bosted nøyaktig ti meter unna, legger nabolaget i et salig treningspress, noe som igjen fører til at samtlige naboer tisker til hverandre: “det var jo ingen der da jeg trente tre ganger tidligere i dag.” Med andre ord har NR1 Fitness her i borettslaget størst tetthet i hele Norge med støttemedlemmer og cellulitter på samme sted. Jeg tenker: “Er det SÅ vanskelig å ta seg litt sammen?” Samtidig som jeg må dytte laptopen litt lenger ned på lårene fordi magen legger seg oppå touchpaden. Burde jeg kanskje ha spist meg et eple? Altså når Twixen min smaker oppkast og oppkastet smaker Twix, da er det på tide med en liten endring. Kanskje spise havregrøt til kvelds, istedenfor fondue på sengen?

Slik er livet. Ikke sant? Man evner å se ting utnyttet til sitt beste potensiale, men evnen til å utnytte det beste potensialet, er like langt unna som dørstokken. Jeg har nå vært et døgn uten telefon. Jeg trodde kanskje det skulle føles bedre enn det gjør, men hittil har det kun vært ulemper: jeg har ikke kunnet gjøre en oppegående jobb, jeg kan ikke overføre penger til kortet til enda en Twix, og Head&Shoulders har ikke på langt nær en interessant nok innholdsfortegnelse til å holde meg underholdt de kvarterene jeg bruker på toalettet i løpet av en dag. Men i morgen…. Ja! I morgen! Da blir ting annerledes. Like annerledes som i går. Og like lik. Jeg tror kanskje det er en sammenheng der. Hvis morgen dagen er lik, så er den død.

Jeg, som oss alle, har alltid lyst til å bli bedre enn det vi er. Men hvorfor? Hvorfor skal jeg bli bedre? “Fordi du suger!” Jo, ja,, ser den. Men hva er poenget med å ikke suge? Er ikke det bare en kollektiv forståelse av livets gang? Jeg innser det, at jeg suger. Noen ganger suger jeg så hardt at jeg setter en nyrestein fast i spiserøret. Men vet du hva som gjør at jeg ikke suger like hardt som andre? Jo at de suger hardere! Nylig hadde naboene fest i blokken og fant det for godt å spraylakkere hele oppgangen med pisslunkent billigøl og spytt med snus og pizzafragmenter. For så å rette fokuset mot mitt barn’s barnevogn og sparke, ramponere, trakke på og dusje nevnte vogn i nevnte mikstur. Joda, barnevognen er laget for å tåle en støyt, da det tross alt er en barnevogn. Men ingen barnevogner på denne jord er designet for å takle tre 30-årige primater full av alkohol og steroider som kun finner én mening med livet der og da: “hæhæ, sjekk barrnevågnn då! Ska vi trakke på an og hælle øll på an ellar? Ka siar du Steinar?” “Ja knus trynet på den barnevognn, så gjør vi det igjen på byn ettarpå med en ellar ann jæla dust!”

Disse folkene suger mer enn meg. Jeg kan ikke bruke barnevognen lenger, og om jeg hadde gjort det, altså slept en knekt barnevogn, dunstende av malt, gjær og anabolisk svette opp i barnehagen, for så å påstå at min datter skal sove to timer hver dag i den, så får jeg Barnevernet på nakken, og jeg har kink i nakken fra før av.  Det er godt å vite at noen suger hardere enn meg. Så jeg vil benytte anledningen til å si: tusen takk!

Takk til krig, sult, tørke og naturkatastrofer. Dere gjør min konstraststerke tilværelse så fantastisk. Jeg lever fredelig, altfor mett på Twix og fondue i et gråmelert og klimafattig land. Joda vi skrytet på oss at vi er et furet og værbitt folkeslag. Men å påstå at Jan Thomas, Knut Arild Hareide eller Thomas Gjertsen er særlig furet eller værbitt, vil være like usannsynlig som å påstå at Siv Jensen IKKE er furet og værbitt. (Det stormer på toppen Pocahontas.)

Takk til PT-kollektivet, OTTAR, PETA og Bruce/Caithlin Jenner for at dere alle setter fingeren på den globale nerven. Ingen av disse tilskuddene bidrar til en bedre klode, annet enn at dere konstant er ute å bekrefter folks verste frykter: Vi suger! Har jeg dårlig samvittighet for at jeg spiser Twix, kaster papiret ut av den dieselslukende og CO2-pumpende bilen i fart mens jeg roper: “Jævla homsepung!” til en tiåring som sykler ut i veibanen? Nope. Hvorfor har jeg ikke det? Fordi jeg suger. Og det gjør du også. Om du leser dette, så er det fordi du har brukt penger på et produkt som ødelegger klimaet. I det minste.

Takk til alle som evner å se potensialet, men som aldri utnytter det. Som USAs evige korstog for fred ved hjelp av bomber, eller Norges konstante selvgodhet rundt Nobelprisen og at vi samtidig lar Sylvia Listhaug få bestemme mer enn fargen på sin egen leppestift, eller Statoil-sjefen som vil pumpe opp mer olje for å redde klimaet.

Takk til veldig overvektige mennesker som spiser en spedgris til middag og et kandisert lammelår til dessert. Dere er et syn for såre øyne og dere burde så absolutt betale for tre seter på flyet. Fett er ikke og har ikke vært sexy siden befolkningen levde av å slikke kalk av marmor. Og ikke er det bra for vår evolusjon heller. Dere får meg til å se bra ut til sammenligning, så takk for det.

Og takk til de som ser bedre ut enn meg, dere får meg til å virke smart.

Sist men ikke minst takk til stupfulle, åndssvake gorillaer med peanøtthjerner som ramponerer barnevogner. Enn hvor narsissistisk, egoistisk, dømmende og drittsekk jeg er, dere setter meg i et ufortjent godt lys. Vi suger alle sammen. Det er bare godt å kjenne på følelsen av at noen suger hardere. Jeg er ikke en terrorist, geriljaleder, Donald Trump eller rasist. Jeg spiser fondue på sengen og roper trangsynte meninger når ingen hører på. Og det er i det store og hele, helt greit.  Velkommen til Vold og Whisky: Vakuum. Det er langt på tide at verden blir satt på plass. Og som leder av Dystopia og Norse Publishing, hvorfor ikke?

Posted on

Velkommen til nye DeMoon

Etter at støvet fra Messe Noir har lagt seg, er det nå på tide å se fremover. Mye spennende ligger klar på vent og i kulissene jobbes det som aldri før. Messe Noir ble en så stor suksess hos publikum, at jeg har tatt en avgjørelse om å fortsette med Messe Noir i fremtiden. Den gang da det skjer, vil det bli billettpriser, mindre fokus på bok og et enda mer selvstendig show.

21469737_10211905375643172_1169912029_n
Moir on Messe Noir

Lucifers Manifest vil fortsette å få litt fokus fremover men her vil jeg holde kortene relativt tett til brystet inntil videre. Jeg kan si så mye at jeg vil gjøre ting enda mer selvstendig i fremtiden, og til å begynne med vil jeg meddele at jeg nå tilbyr “Lucifers Manifest” (1. opplag) signert, via Vipps til 200,- Ingen fraktkostnader, den biten tar jeg meg av selv. For å kjøpe boken, kan du nå bare vippse 200,- og navn og adresse, så vil du få boken til sendt med A-post innen 3-5 dager. 🙂

En ting som dessverre har fått blø en god del mens Messe Noir har holdt på, er selvsagt alles favoritt-podcast: Dystopia. Men ikke nå lenger! Dystopia vil få mye fokus fremover og det er flere veldig spennende episoder planlagt godt fram i tid. Vi vil også vurdere å spille inn tidligere episoder og elevere dem til dagens kvalitet. Verden er fortsatt syk, og vi dykker dicken enda dypere… Dystopia

Videre vil dere sikkert også legge merke til to ting: Websiden er fyldigere og den har også endret navn? What? Yessir! DeMoon Forlag har vært startskuddet for Lucifers Manifest, men etterhvert som DeMoon Forlag har utviklet seg og ser mot fremtiden, vil den skifte både look og navn. Akkurat nå er DeMoon et enkeltpersonforetak, med tiden vil den bli et AS og bli en selvstendig utgiver av litteratur, musikk, kunst og underholdning. Jeg føler da at et navn på selskapet med en litt mer omfavnende appell er riktig avgjørelse. Velkommen til “Norse Publishing.” Kaos av Orden.

Uten navn-1.jpg

Enda mer spennende ting er i gjære, så bli med på reisen mot et sannere, mørkere univers. Del ordet, vis folk og prek og lik og snakk om Norse Publishing. Det er kun ved hjelp av dere at dette kan vokse seg større. La oss sammen skape Kaos av Orden.

Vær hilset
Ypperstepresten
Posted on

Black Blues: Godhjertet Dame Blues

‘This is “The Bones of J.R Jones.”
Audrey nikket taktfast og myste mot Ometh. Han smilte mot henne. ‘I like it. Reminds me of home.’
‘And where is your home, Ometh?’
Han satt kaffen til munnen og tok en stor slurk før han svarte henne. ‘I’d rather not say. You wouldn’t believe me anyways.’
Audrey åpnet øynene og brøt samtidig sin animerte symmetri med musikken.
‘Why would you not? I believe I have showed you hospitality. You are sitting in my dead housbond’s chair, drinking my home-made honey, and then you tell me that you would not speak of your home? Ometh, I thought by now, that I’d learned you some manners.’ Hun smilte mens hun snakket.
‘Well Audrey, I am a very mysterious man. As you can see, I dress in a hood. I have an elusive name and I’m travelling by myself in a land that thrives in the love and worship of a God that long ago forgot about this part of the world. I wish not to be recognized, I wish not to talk about myself, mostly because I am trying to exist in this world as something forgotten.’
‘Ometh, you eyes, they hide so much more than I have ever seen in a man’s eyes. What happened to you?’
‘I died.’
‘You died? That does not make any sense. Are you saying, you’re an angel?’
‘Oh quite the opposite I’m afraid. The things I have on my back, are but remnants of a time when I might have been called an angel. I’m old, Audrey. Older than this here town. The last time I visited Greenwood, it was but a collection of houses. I was at a point in time, an angel. Today? I am an old, dusty, hatefilled man, clawed from this world by death himself.’
Audrey virket interessert, men Ometh kunne også skimte et glimmer av frykt i henne. Hun ville høre mer, men var redd for hva hun ville finne ut. Hun ville kjenne ham, men var for gammel til å la seg besette. De satt i stillhet en stund. Audrey reiste seg fra stolen. ‘I’ll make us a lemon-pie. How would you like that, Ometh?’
Han strakte seg fra stolen og la en hånd på hennes. ‘Ms Audrey, that sounds absolutely delicious. I am sorry if I have frightened you.’
Hun smilte vennlig og la en hånd over hans. ‘You silly old man. I am not afraid of you. But I am afraid of why I am feeling so worried for you. Why you stir up emotions long lost. I am still worried for my son on a daily basis, but as a mother. I am worried for you in another way. Yesterday I found you on a bus-stop, sleeping. I was not worried then. But mere hours later, I am now worried for your health. And somewhere deep down, I am worried for the choices you will make. For yourself and others. You don’t seem like a destructive man, but I get a feeling you are on a very destructive path. And I would tell you to stop. Tell you to stay and eat the cajun-chicken I planned on making for dinner. Tell you to settle down. I could help you. I have enough money after my housbond’s death, it’ll last a lifetime and more for me. But even though I say all these things, even if I beg on my knees, I can see it in your eyes that you will continue this. I don’t know what you do, and I recon I won’t find out either. But you should stay, is all I got to say.’
Ometh visste ikke hva han skulle svare. Han kjente hånden hennes slippe hans. Han kikket etter henne idet hun beveget seg mot kjøkkenet. Han satt aleine igjen i Audreys stue. Aleine i denne verden. Aleine mot alt som truet denne damen. Han ville ikke dra fra henne. Men om han ikke dro, ville hun, og alle andre, ikke lenger kunne nyte sitron-paien sin i fred. Og Ometh var veldig glad i sitron-pai.

*

Greenwoods gater var rolige. Mursteinsbygninger blandet seg med gammelt treverk og varm asfalt. Ometh likte seg på slike steder. Hvor lukter og lyder var med på å skape inntrykket. Slakter, smed, skomaker, bakeri. Gatemusikanter akkompagnerte de få bilene som kjørte forbi. Predikanter holdt små seremonier og taler. Oftest med trykk på Djevelen og hans virke. Hjemløse preget gatene med skilt, kopper, hatter og visdomsord. ‘The Devil would not stand rigid, was it not for me, the Devils Backbone.’ Ometh ga den syndige kvinnen ti dollar i pappkruset sitt og velsignet henne. En hul ære. Tomme ord for å fylle en skadet sjel. Djevelens Ryggrad, et begrep som har fått mange betydninger gjennom tiden og rommet. For Ometh var det en mer bokstavelig betydning, enn det var et symbol.

Mount Zion Taverna luktet bourbon og sigar. Og tørket kjøtt. Stedet var bortimot folketomt nå. Han bestilte seg en bourbon i dag også. Med hint av røkelse og svisker. Ryggen verket litt mindre nå. En natt i gjestesengen til Audrey hadde gjort underverker for ryggraden hans. Audrey… Da han forlot henne hadde hun klemt ham. Ikke en vanlig farvel, ikke en varm klem fra en god venn til en annen, men en klem fra en dreven mor. Ometh hadde levd hundre liv lengre enn henne, han følte seg allikevel underdanig, som en sønn, i forhold til henne. Tårene hun hadde felt hadde klistret seg til kinnet hans. Han ville ikke tørke dem bort, de var det eneste av henne han kunne ta med seg. Han måtte reise lett, så minner, følelser, kontakt, måtte han la ligge. Tårene hadde tørket inn i huden hans, mer enn det hadde han ikke energi til.

Bartenderen hadde hatt et øye med Ometh en god time nå. Han virket brydd og nysgjerrig. Som om han halvveis forventet ham, og halvveis ville angi ham. Til hvem, ante ikke Ometh. Det Ometh ikke visste om bartenderen, som het Ollie, var at i kjelleren til Ollie, lå det en ung pike. Hun var kneblet, bastet og bundet så hardt at ankler og håndledd hadde blødd utover repet. Jenta hadde vært savnet i tre uker og hadde ansiktet sitt på baksiden av en melkekartong. Men Ometh visste ikke dette, så han kunne ikke gripe inn og redde jenta. Og om han visste det, er det ikke sikkert at han hadde grepet inn. Men før Ometh dro fra Mount Zion Taverna den kvelden, skulle han allikevel ha noe å si på skjebnen til jenta han ikke visste om. Fordi akkurat idet Ometh skulle reise seg for å bestille enda en bourbon, kom en ruvende høy mann med sixpence på sitt svarte, krøllete hår. Han satt seg ned på andre siden av båsen Ometh satt i. Med en morsk mine og en utstrakt, massiv hånd, sa han: ‘Hi! I’m Inky Jack. What do you want, demon?’